Jeg har visst at jeg burde skrive om turen til Strasbourg, men jeg har bare latt det vente. Jeg hadde det så utrolig fint, det har vært litt vanskelig å gi slipp.
Onsdag 30. september: Vi, jeg og mamma, flyr til Frankfurt. Det er en syk flyplass - menneskene der ute som klarer å navigere seg gjennom der uten å gå seg vill, oppnår en viss heltestatus hos meg. Vi klarte selvfølgelig å gå oss bort etter å ha landet, og brukte en stor porsjon tid på å vandre rundt i flyplassen på let etter bagasjen. Da vi endelig fant trillebåndene, hadde vi bare noen titalls forskjellige å velge mellom, og da vi kom oss gjennom jungelen som var å hente bagasjen sin, tok vi en matbit, slappet litt av, og gikk ut for å finne bussen til Strasbourg. "For noen tards", tenkte jeg om ungdommene som tydeligvis var essayvinnere, som meg. Vi satt oss på bussen, og holdt oss for oss selv. Da vi ankom Strasbourg ble vi velkommet av en fransk dame. "Bonjour, toi est... Carina?", "Bonjour, I don't speak French", resultatet av tre år med fransk som valgfag på ungdomsskolen. Vi rullet av gårde til ungdomssenteret, hvor vi skulle bo. Her var (jeg og mamma) fram til klokken seks, da vi skulle møtes utenfor, ta oss en tur til et fint herskapshus i nærheten, på det som bare kan forklares som en snobbefest. "Tards", tenkte jeg for andre gangen, sikker på at jeg ikke ville få noen venner på denne turen. Grega, Christina, Jane, Tiia, Roeland, Raido, Anton, noen av dem jeg snakket med på festen. Gratis champagne kan ikke klages på, det kan heller ikke første samtaler med folk fra andre land, og det å snakke med Thorbjørn Jagland og hans kone, og vekke positive reaksjoner når de innser at man er norsk. Vi blir tatt utrolig mange bilder av, og det er litt ubehagelig å måtte stille seg opp pent for å fotograferes konstant, men vi kjemper oss gjennom det. På kvelden sitter jeg ved et bor sammen med fem av ungdommene og snakker om musikk, filmer, du vet, det vanlige. Og når jeg legger meg, slår det meg at de kanskje ikke er så teite alikevel.
Tirsdag 1. oktober: Vi må stå opp klokken syv om vi vil spise frokost. Jeg kommer med forslaget å bytte føde mot søvn med mamma, men idéen er ikke populær. Nede er det rar yoghurt og, heldigvis, kaffe, så jeg kommer meg gjennom frokosten, og så legges det ut på tur. Europarådets hovedbygning kommer først. Vi forstår at det er hit vi skal med en gang vi ser rekken av flagg utenfor, 47 medlemsland. Vi representerer 19 av disse. Inne vises vi rundt i bygningen, og får blant annet se gavene bygget har fått fra diverse land, inkludert en trevegg fra Norge (nei, jeg kødder ikke). Vi setter oss først ved bordet på et stort møterom, hvor en fransk dame holder en tale/ innledning til visningen gjennom bygget, og ender det hele med et sitat fra en av vinnertekstene - og tror du jommen ikke det er jeg blir sitert? Det betydde virkelig noe for meg.
Vi tas så med inn i et rom hvor møtene mellom landene foregår, et slikt rom med en et par sirkler av bord og stoler, med skilt på hvert bord hvor det står navnet på et land. Vi leker oss der litt, tar bilder ved skiltene til våre hjemland, og hører til slutt på enda en dame, engelsk denne gangen, som snakker om hva Europarådet driver med i rommet vi er på. Etterpå ledes vi til et mindre rom med en overhead, hvor vi vises et par kortfilmer om Europarådet, og om 60-års-jubiléet. Så mat, og så: Vi får overhøre et av disse politiske møtene som noen ganger går på tv-kanalene med tre siffer. Det er det grusomste, mest urovekkende kjedelige jeg noen gang har måttet sitte gjennom. Gi meg tre timers gudstjeneste, hva som helst, bare aldri tving meg til å sitte der en gang til!
