Jeg skriver, jeg løper. Jeg setter meg ned, men jeg beveger meg i rasende fart framover, setningene bygger seg nedover som utholdenheten min, og ordene stiger som pulsen. Jeg braser. Jeg vil ikke slutte, så jeg gir alt, trykker for harde livet, stopper en gang i blant for å tenke, trekke pusten, og fortsetter framover gispende. Plutselig har jeg noe, plutselig har jeg utrettet noe. Det er nesten litt godt å kunne stoppe, se tilbake, og vite at jeg er ferdig. For denne gang.
