Dialog mellom to folk på en buss

Stavanger Aftenblad er en sykt fin plass å jobbe, men det er ikke tvil om at det legger litt ekstra på arbeidslasten. Jeg og Linn har fått æren av å få skrive en sak til papiravisen, men akkurat hva får du vente med å vite: Det er nemlig top secret! Etter å ha snakket med Stavangerlederen av en viss kjent organisasjon, tuslet jeg og Linn innom Fretex, hvor jeg kjøpte verdens tøffeste Buddha-veske til 25 kr (som nesten garantert er en gammel Scorpius-veske), og til Norvina, hvor det gikk i Pocky og Stic-O's! Ingenting funker bedre enn asiatisk sjokoladesnop når man allerede er hyped up på kaffe (som vi har full tilgang til hos Aftenbladet, hurra!) Som en note legger jeg til teksten jeg har skrevet som førstebidrag i skrivekurset til Rogaland Teater, som starter opp på onsdag. Vi fikk i oppgave å skrive en dialog mellom max tre folk til tirsdag, og dette blir mitt bidrag.

Dialog mellom to folk på en buss:

Porto: Jeg vet ikke om jeg takler busser så godt.

Fiksdal: Jeg vet hva du mener. Jeg får hodepine av å sitte her for lenge.

Porto: Nei, ikke sånn. Men om jeg er alene på buss, med musikken på, har jeg av vane å drømme meg vekk, og se for meg at jeg vet hva de andre på bussen tenker.

Fiksdal: Tror du kanskje musikken har noe med saken å gjøre, da?

Porto: Jeg tror musikken har alt med det å gjøre! Jeg setter meg oftest på forrerste sete i begynnelsen av den andre rekken. Da har jeg god tilgang til døren, og sitter samtidig så langt bak i bussen at bussjåføren ikke klager over volumet på mp3-spilleren min.

Fiksdal: Ikke sånn som meg, altså. Jeg setter meg oftest bakerst i bussen, sånn at, i tilfeller hvor volumet er for høyt, summer det bare i ørene på de færreste på bussen. Og så slipper jeg oftest å sitte med folk. Jeg liker ikke å sitte arm til arm med et fremmed menneske.

Porto: Akkurat det plager ikke meg. Men der jeg sitter, der har jeg utsikt over alle som kommer og går på bussen. Men det er her jeg drømmer meg vekk. Mens jeg ser på menneskene.

Fiksdal: Intimiteter med fremmede er noe som burde forbeholdes dem som betaler for det.

Porto: Men så betaler du faktisk for å sitte på bussen. Som jeg sa, menneskene, og ansiktene deres. Det skjer noen ganger at et menneske sitter der, med ryggen til meg, og jeg kjenner at han, han eller hun, det er virkelig en person for meg. Det er han jeg skal være med resten av livet, det er hun jeg ville blitt beste venner med. Måten de ikke bryr seg om verden rundt, hører på musikk mens de ser på sitt eget speilbilde i vinduet framfor å se på de andre passasjerene på bussen, det gjør noe for meg. Likegyldigheten, holdningen deres, måten de beveger hodet til musikken, forteller meg at det de egentlig vil er at jeg skal se på dem. De tør bare ikke snakke til meg.

Fiksdal: Tror du virkelig det? Om de ville snakke med deg, kunne de sette seg ved siden av deg. Garantert armintimitet. Men jeg ville tro at pengene jeg betaler for en billett fra Sandnes til Stavanger burde gi meg krav på et lite pustehull.

Porto: Du sier bare pustehull fordi det står på setet foran deg.

Fiksdal: Det var et godt eksempel. Men i stedet må jeg kjenne pulsen til en femti år gammel mann fra Somalia, fra hans arm til min. Hvor er rettferdigheten i det?

PS. Idéen er ikke at dette er en samtale mellom Mateus Porto og Linn Fiksdal, jeg har bare tatt i bruk etternavnene deres. Man må vel leve med sånt når man er venner med meg.