Planen min var å skrive om hvor emo jeg blir av å være syk. Det er derfor jeg åpnet opp 'blogger' og gikk gjennom hva jeg skulle skrive i hodet mitt litt på forhånd. Så ble jeg distrahert av folk som snakket til meg på msn, glemte hva det var jeg originalt skulle, og bestemte meg for å "lese" på wikipedia på et asiatisk språk med fine symboler, bare fordi jeg virkelig skulle ønske de var mer enn symboler for meg. 'Kanskje hvis jeg ser på dem lenge nok, ser det litt mer ut som norsk?'. På den asiatiske wiki-siden jeg hadde bladd meg fram til var det en liten samling av portretter, to etasjer med avbildede historiske figurer. På øverste linje, den andre til høyre, var det en mann jeg bare kan beskrive som helt hysterisk skummel. Jeg klikket meg inn på den engelske versjonen av wikipedia, og fant ut at mannen het Georg Wilhelm Friedrich Hegel, en tysk filosof fra 1700-tallet (portrett her)
Det virket som om wikipedia-folket ristet overgitt på hodet over at jeg ikke visste hvem denne Hegel var, for han var såpass viktig som å ha inspirert karer som Kierkegaard og Nietzsche, men jeg kan da ikke noe for hvor lite historie skolene lærer oss. (Såpass lite at de fleste av medelevene mine sansynligvis ikke engang vet hvem Kierkegaard og Nitetzsche er.) Men tilbake til hvor skummel han er: Har du sett filmatiseringen av The Phantom of the Opera, fra 1989? Det har jeg. Den gjorde ikke så mye inntrykk på meg fordi den var bra (det er ganske lenge siden jeg så den, og jeg husker ikke så mange detaljer, bare at Lene var med og at hun konstant fortalte meg hvor mye bedre den nye var, og hvor sjalu jeg var fordi jeg bare fikk sett en teit 80-talls-film (i disse dager digget jeg ikke 80-tallet)), men heller fordi de virkelig lykkes med å gjøre hovedpersonen, the Phantom, utrolig ekkel. Han ble spilt av Robert Englund, som også spiller Freddy Krueger, så det var ikke akkurat et dårlig valg av skuespiller/ skummel mann - men denne Hegel minner meg da altså om Phantom of the Opera anno 1989. (Jeg klarte ikke finne et godt bilde der han ikke har masken på, men ja, bruk fantasien.)
Er det ikke morsomt hvordan det å være litt fraværende og med dette glemme å blogge om hvordan man gråter tre ganger i løpet av en halvtime i PS. I Love You (den mer koselige delen!), og stortuter av en serie hvor amerikanske ghetto-tenåringer føder, fører til at man oppdager noe skummelt via asiatere, og gjenoppdager en frykt først brygget da man satt barnevakt i 2004? Kanskje jeg også skulle skrevet litt om hvor lite jeg liker klovner, og min og min brors delte barndomsskrek for fabeldyret manticora - det er skumle saker, det! Men da har jeg vel noe til en annen gang.
