Snart er jeg ikke seksten lenger. Om noen få timer er det bare et år til jeg er "voksen". Mitt siste år som et barn. En trist tanke, og en befriende tanke. Når man er atten skal visstnok kroppen begynne med nedbrytningsprossessen. Jeg må nyte mitt siste år i ungdom, som noe ikke-rotnende. Som syttenåring vil jeg heller ikke kunne sammenligne meg med "Half a person" teksten til The Smiths: "Sixteen, clumsy and shy - the story of my life."
Jeg må finne en ny tekst å sammenligne meg med.
// jeg er nå sytten år. Det føles helt likt. Pink Floyd Converse, De Gales Hus (bok), The Picture of Dorian Gray (bok), Jonathan Ross' biografi "Why do I say these things?", Mozipedia: The Encyclopedia of Morrissey and The Smiths, One Tree Hill s. 4, House s. 1, 2100 kroner, cupcakes, og fine kort. Bare for å nevne de fine gavene jeg fikk! Med noen av pengene kjøpte jeg The Sound of The Smiths, Pulp Fiction, La fabeleux destin d'Amélie Poulain, Batman Begins, House s. 2, og tre topper. Materialistisk.
