Min mor og jeg ankom Sandnes Rock festival en smule tidligere enn dem vi skulle møte, og endte derfor opp med å se på et band på scenen først (som google nå har informert meg var Toxic), etterfulgt av Artifact, som jeg mener var best etter Whitesnake den kvelden (da de spilte var det bare jeg som sto helt framme med scenen og "semi-headbanget", noe som gjorde at vokalisten lagde en overdramatisk tommel-opp bevegelse i min retning, yay!)
Etter å ha vært en snartur på McDonalds vandret vi tilbake inn til festival-området, hvor en NRK-reporter møtte oss, og spurte om vi var villige til å svare på noen spørsmål.
-
Intervjuet er her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/497218
Mitt eneste bidrag i hele intervjuet er at jeg er den første personen som sier "Whitesnake". Fyren som snakker om Dokken etterpå, er ingen ringere enn Ruben, som vi også "hang med" på festivalen. Bildet reporteren tok er også å finne på NRKs hjemmeside, men jeg har ingen planer om å legge ut link til det.
Så ankom Whitesnake scenen.
Det var bra fra første øyeblikk. Folkemengden samlet seg, og jeg og gutta klarte å klatre oss nesten fremmerst, hvor vi hadde et godt overblikk av konserten. Masse mennesker, masse skriking, og en Engelsk rocker som snakket om hvor dårlig været i Sandnes er (amen!).
Da de begynte å spille startet hoppingen og semi-headbangingen (jeg nekter å si headbanging, ettersom det som skjedde der ikke kan sammenliknes med en metalkonsert når det kommer til fansen), musikken var rett og slett dritbra! Det begynte å regne litt hardere, og bandet satte i gang å spille "Crying in the Rain", hvorpå gitaristen Reb Beach kastet ut plekteret sitt
- og tror du ikke jeg fanget det?
Konserten fortsatte, og regnet pøste på. Et par av disse typiske, ekle fyrene som alltid ser muligheten til å begynne å klå på jenter på konserter begynte å plage meg, men Lars Erik reddet meg fra situasjonen med et "this is my girl!" move. Takk dude!
Etterhvert begynte alle som sto der å bli gjennomvåte, og de eneste hodene i sikte som ikke var av helt vått hår, var dem med hetter på. Jeg bestemte meg da for å ta av lua, for jeg så ut som en skikkelig idiot med mitt tørre hode (hallo ass!).
Til tross for regnet forble stemningen like fantastisk gjennom hele konserten, søkkvåte i regnet med live rockmusikk og, greit nok, ganske høy promille på visse. Da det nærmet seg slutten begynte gitaristene å kaste ut flere og flere plekter (Carina: Nei, dette gjør meg mindre spesiell!), og bassisten Uriah Duffy klarte å sende det ene plekteret sitt direkte i kløften på meg. Jeg er usikker på om det var godt kastet, eller godt tatt imot, men nå kunne jeg skryte av to Whitesnake-plekter i lomma.
-
Da konserten var over og folkemengdene begynte å bevege seg hjemover i sine retninger, fant guttene ut at de skulle reise bort til hotellet Whitesnake visstnok bodde på og lete etter dem med et par jenter jeg ikke skal dele mine formeninger om, noe jeg så som mitt tegn på at kvelden var over.
Så jeg vandret hjem i regnet, Depeche Mode på øret, og plekterne mine i lomma.
Så jeg vandret hjem i regnet, Depeche Mode på øret, og plekterne mine i lomma.
-
Kanskje jeg skal begynne å spille gitar?
