Jeg har aldri hatt det så vondt som jeg hadde i dag.
Det sier gjerne litt om hvor lite jeg har vært gjennom når det gjelder smerte (som jeg unngår så godt jeg kan), men hey, det skal veldig mye smerte til for at jeg begynner å gråte!

Klokken ti i morgest hadde jeg tannlegetime. Planen var at min siste melketann, som ikke har noen ny tann under, skulle skjæres i to, og at halve så skulle trekkes (ikke spør meg hvorfor de bare tar halvparten, men det styrker min teori om at alle tannleger er, mer eller mindre, sadister).
Jeg ble først sprøytet tre ganger med bedøvelse (nålen er null problem, men ettereffekten er det verste jeg vet). Jeg fikk så mitt første møte med borren, som tydeligvis er oppskrytt: Tannlegen boret tanna mi i to samtidig som jeg trodde han forberedte tanna mi for boring - en veldig god jobb, med andre ord. Men tanna mi ville ikke gi opp uten en kamp. Etter mye riving og pes klarte han endelig å rive ut tanna, til lyden av knekk og den ekle følelsen av blod som renner ned i en hals som omtrent ikke får mulighet til å svelge. "Dette var ikke så verst", tenkte jeg - men det var ikke over.
"Litt av røttene knakk av tanna, og ligger enda i tannkjøttet", ble jeg informert om etter å ha tatt røntgen. Hva skulle så dette bety? Joda, det var tannlegens måte å si, "Nå skal vi torturere deg på den verst tenkelige måten". Først pirket de. Så boret de. Så skjærte de. Mer pirking. Mer boring. Røttene ville ikke ut. Knekking og revning, men ingen røtter kom ut. Enda en tannlege ble hentet, en kvinnelig denne gang, og etter litt snakk ble det bestemt at hun skulle fortsette operasjon "få ut de helvetes røttene" på sitt eget kontor.
Etter mye om og men, befinner jeg meg i kontoret hennes. Her blir jeg spurt om jeg ville ha mer bedøvelse, "NEI!" (dette tok de ikke som et hint på at jeg faktisk ikke ville ha mer bedøvelse, som de ga meg uansett). Det blir så bestemt at de skal skjære opp tannkjøttet rundt rota, så den blir mer tilgjengelig. Smerte. Graving, knasing, kutting, boring. Slik fortsetter det i ti minutter, helt til jeg mister den stramme maska og begynner å gråte. Det er det mest smertefulle, jævlige, jeg noen gang har vært gjennom. Når de endelig får ut rota, som burde døpes Damien, begynner de å sy sting i tannkjøttet mitt. Første gangen blir det ikke sydd ordentlig, så tråden må tas ut, og sys igjen. Når jeg endelig får beskjed at jeg får lov til å gå, begynner jeg å stortute på vei ut, og må hentes inn av en av tannlegeassistentene, som gir meg en smertestillende og et veldig, veldig lite glass vann. "Du får ikke lov til å spise, drikke, eller skylle tennene, før etter kl. 13.00".

Hadde ikke planer om det.