Noen ganger når jeg kjeder meg (ofte på bussen), skriver jeg dikt. Jeg synes det er veldig gøy, ikke fordi jeg har noe spesielt talent innenfor dette, men fordi det er en måte å skrive ned følelsene mine uten alltid å måtte være flau over det (for er det i et dikt, kan jeg alltids påstå at det ikke er mine sanne følelser, men fiksjon).
Diktet jeg har lagt ved dette innlegget er faktisk fiksjon, og handler om figuren Severus Snape fra Harry Potter bøkene. Harry Potter var den første "virkelige" boka jeg leste, og serien betyr derfor veldig mye for meg. At J. K. Rowling var så dum som å drepe favorittfiguren min var veldig frustrerende, men jeg fikk i det minste noe godt ut av det.
Darkness held tight to your soul
Silence gripped your toungue
Your heart long left an empty hole
Your loved ones heart still stung
A job for you, the broken one
Sent from your only friend
He'd journey to the world beyond
And you must be his end
When it was done your heart turned black
But good stayed in your soul
This time there was no looking back
Time came to pay the toll
The night had come, the end was near
And you were forced to flee
Thought resting on your friends at heart
Who'd been too blind to see
You met your foe and knelt for him
You've talent being fake
His eyes were cruel, your chance was slim
He sent on you his snake
And as you fell down to the floor
You weakly stammered "Look at me"
Your loves' green eyes for ever more
The last thing you would ever see
The darkness gripped you, held your breath
And welcomed as a friend
You'd said you'd fight untill your death
You'd fight untill the end
Those who should fear you trusted you
Your allies thought you'd lied
The bravest man I ever knew
The bravest man who died