Onsdag syttende februar, klokken 20:15. Flyet vårt fra Sola Flyplass til Gardermoen skulle reist nå, men tiden er endret til 23:10, og vi sitter på en restaurant på flyplassen og spiser panini med kaffe mens vi venter på at de to timene og femtifem minuttene skal gå. Jeg og Marte skal på Rammsteinkonsert i Oslo neste dag, og en liten endring i flyskjemaet gjør ingenting - vi gleder oss. Så lenge vi kommer fram i tide, er det ikke et problem med noen ekstratimer på flyplassen. Jeg mottar en bildemelding fra Mateus, tatt fra en nettside - et bilde av Rammstein, og overskriften, "Rammstein avlyser platesignering". Han sier det spekuleres om sykdom i bandet. Dødelig redde - kan dette bety at de avlyser hele konserten? Det er skuffende nok at vi ikke får møte bandet på platesigneringa, men om de avlyste konserten ville det vært den type grusomt som ikke kan beskrives med ord. Svar fra Mateus, "Kødde meg deg, eg Photoshop'a et bilde. Sånn går det når du kalle meg uoriginal". Et minutt seinere, "Grein dokk?". - Nei, men du kan være glad for at jeg ikke fikk tak i deg akkurat da.
Neste dag står vi opp rett før klokken tolv og drar til Oslo. Vi hadde sovet hos et par venner av Marte den kvelden, i en ettromsleilighet som tvilsomt ville blitt godkjent av mattilsynet, for å si det sånn. Heldigvis har jeg en tante som bor en time vekke fra Oslo, og vi får sove hos henne de to siste nettene. Med planene i boks, setter vi også bagasjen vår i en boks på Oslo S, og vandrer litt rundt, blant annet for å skaffe oss frokost, før vi går til platesigneringa til Rammstein på kjøpesenteret Oslo City. Linn og Ken Ove finner oss i den milelange køen (som vi står omtrent bakerst i), snakker med oss en liten stund, og går så bakerst i køen, "vi skal ikke snike i køen bare fordi vi kjenner dere". Vi ender opp med å vente i omtrent en og en halv time før vi endelig kommer fram til bandet. Å få se folk som har vært del av livet ditt i en lengre periode tid via musikk er alltid en merkelig følelse, og når jeg går opp til bordet der de sitter, passer jeg på å smile til hver av dem mens de signerer cd-en min. Ikke alle i bandet smiler like mye, og vokalisten slo meg først som en av disse - men da vi var på vei med å gå, så jeg at han kikket opp på meg og smilte veldig, og et par sekunder etterpå dultet en mann, som jeg nå forstår var tourmanageren deres, meg i ryggen. "If you go to the little boy over there, he'll put you on the guest list", sier han, og peker på en lav fyr som står utenfor køen. Vi går bort til han, gir han navnene våre, og får beskjed om at vi vil få Backstagepass etter konserten.
Vi venter på Linn og Ken Ove, som står rundt tyve-tredve folk bak oss i køen. Når de endelig kommer fram til bandet, får også de gjestelisteplass. Med tanke på at rundt femti av de 12 500 som var på Rammsteinkonserten ble invitert, følte vi oss absolutt beæret (og utrolig kule).
Ken Ove får autograf av Rammstein (Foto: Linn)
