Vi tar en drosje til Vallhall Arena. Det er snøstorm, kaldt og vått ute, og i noen skrekkinngytende minutter tror vi at konserten holdes utendørs. Men nei - inngangen er ingen port, men ei dør. Vi vandrer litt rundt, spør noen vakter om dette med backstagepass, og stiller oss til slutt framfor scenen, rundt tiende rekke. En liten stund går, der jeg blant annet tekster med tanten min for å informere henne om at oddsen for at vi skal sove hos henne i natt er betydelig lavere enn planlagt med tanke på etterpåfesten (og at vi har fått lov å kræsje i hotellrommet til Linn og Ken Ove), og får det gjeve svaret "okei, vi ses i morgen!" Så kommer første band på scenen: Combichrist er ikke akkurat min kopp te, men okei å se på (jeg og Marte brukte mesteparten av tiden på å se på han på keyboard, som headbanget konstant med sine lange dreadlocks, og lignet litt på en faun). Spenningen av at Combichrist går av scenen var en del større enn spenningen av Combichrist som gikk på scenen - straks er det Rammstein!
Stille før Rammstein er som stille før stormen. Bandet kommer ut til skrik og roping, og første sang, "Rammlied", starter med et bang. Det kommer lys fra munnen til vokalisten, akkurat som i musikkvideoen til "Ich Tu Dir Weh", og alt er bare utrolig godt gjennomført. Marte og jeg klarer å kjempe oss lenger fram under konserten, og er mot slutten på fjerde eller femte rad. Det er her det tar mest av - en mur av folk som dytter og hopper, og hver gang skoene mine sklir av (for de passer meg nemlig ikke, og er på føttene mine fordi jeg synes de er fine, ikke fordi de er velegnet til konsert og hopping), belønnes jeg med alskens medlemmer av publikum som tramper på føttene mine (neste morgen våkner jeg med kraftige blåmerker på begge føtter). Lydvis er det omtrent umulig å skille livemusikk og plate, og gjennom showet underholdes vi med pyroteknikk, babydukker med laserøyne som senkes fra taket, fyrverkeri, skum, konfetti, og Flake som seiler på et hav av hender i en gummibåt. Ubeskrivelig bra show. Ubeskrivelig! Bra! Show!
Etter konserten finner vi til slutt fram til vaktene som ordner med backstagefesten, og må en stund sitte på en benk med førti til femti andre fans (hovedsakelig av det kvinnelige kjønn) mens vi venter på videre beskjed. Når tiden er inne blir vi ledet inn i en gang, og videre til et lite, mørkt rom med en diskolampe og gammel popmusikk i det fjerneste hjørnet, og et bord med tysk øl og vin i det nærmeste. Folk vises inn i rommet, og får klar beskjed om at de ikke får være med på festen om de ikke går inn. Men tyskere som dytter en mengde folk inn i et lite rom har ført til skumle ting tidligere i historien, og det får derfor ikke positiv respons. Ken Ove klarer å overtalte vaktene til å la oss stå på gangen, og vi venter der.
Combichrist kommer først. De hilser på folk, og går inn for å ta seg øl. Det går et rykte om at Rammstein alt har reist, og vi bestemmer oss for å dra selv om bandet ikke dukker opp i løpet av det neste kvarteret - noe de heldigvis gjør. Vi håndhilser med alle untatt Christoph, trommisen, som av en eller annen grunn ikke er der, og slår til og med av lengre prater med bassisten, Ollie (som virker som den rolige, mer innadvente fyren i bandet), og den ene gitaristen, Paul, som absolutt er den gladeste. Kvelden tar en plutselig vri når Linn, som har fått i seg noe mystisk fra Deli de Luca, og allerede har kastet opp en gang i løpet av konserten, må spy. Med ingen toaletter i sikte, må bassisten vise henne til et rom i et lukket del av "backstage"-området - Linn har med andre ord fått hjelp til å spy av bassisten i Rammstein. En sann ære. Det hele ender med at Linn og Ken Ove blir nødt til å vende hotellover tidligere enn ønsket, mens Marte og jeg blir igjen på festen. Her snakker vi med diverse folk, inkludert enn herr Richard Z. Kruspe, mannen som startet Rammstein, som ikke falt i smak. Jeg får også til å stoppe Till Lindemann for å fortelle hvor mye jeg digger bandet hans, og til tross for at han ikke virker direkte interessert, og heller bare stopper for å være høflig, var det fint å få stoppet han i det hele tatt.
Vi har lovt at vi skal komme til hotellet så fort som mulig, og er i ferd med å dra i 1-tiden, når to karer med navn Glenn Julius og Jørund stopper oss. De argumenterer at vi sansynligvis ikke vil få en mulighet som dette på lenge, og er tullinger om vi forlater festen. Vi står ovenfor et stort dilemma - være gode venner mot Linn og Ken Ove, og komme oss til hotellet slik at de kan legge seg uten å avbrytes i søvnen, eller være gode venner mot hverandre, og bli på festen. Noen ganger er bare egoisme for bra - vi blir på festen. Vi ender opp med å være med guttene en liten stund, og når tiden er inne for å dra, tar vi en drosje med dem til sentrum. Planen til våre medpassasjerer er å dra på nattklubb. "Det kan bli et problem", prøver jeg. "Hvordan da?" - "Vel, vi er bare sytten". Siste ordet gjentas høyt av flere av dem rundt oss, og vi blir overbevist om at, neida, det er ikke et problem, ingen ville da tro at vi to var bare sytten. Tjueto, minst. Så vi blir med dem til en nattklubb, og prøver forgjeves å slippe inn. Det ender med at jeg, Marte og Glenn Julius venter utenfor med et par menn som forteller at de har vært på flaska siden de sto opp i morgest, og kommenterer at jeg lukter godt, "som et eple i New York". Det hele er veldig poetisk og kaldt, fram til Jørund endelig kommer ut igjen for å hjelpe oss å finne et sted å dra.
Mine to mindreårige venner må begge på toalettet, og det ender med at vi løper inn på Clarion. Dem som jobber på hotellet peker oss i riktig retning, og er veldig hjelpsomme. På vei ut av det varme, herlige hotellet, treffer vi atter en gang på Paul fra Rammstein. Han kjenner oss igjen, og vi slår av en prat med han, denne gang hovedsakelig om boken han holder i hånden, "Tusen strålende soler". Jeg forteller at jeg har lest den, og likte den veldig godt, og han anbefaler at jeg leser "Drageløperen" - et råd jeg nesten må ta til meg, det er tross alt ingen ringere enn gitarist i Rammstein som har gitt det til meg. Etter at Paul går inn, bestemmer vi oss for å skille veier. Jeg og Marte tar farvel med Glenn Julius og Jørund, og tar en drosje til Anker Hostell, hvor Linn og Ken Ove har rom. Vi legger oss med en gang.
Neste morgen er vi ubeskrivelig deilige. Det lukter alkohol og røyk av oss, vi har ikke dusjet på tre dager, og mitt høyeste ønske i verden er å dra rett til min tante i Jevnaker. Men nei, planen for dagen er ikke å kose seg hos tante - det er å shoppe i Oslo. Vi spiser frokost, ser rundt i butikker, og jeg ender opp med å kjøpe CDer og DVDer til over 900 kroner (dette etter avslag). Ikke før klokken er tre får vi endelig dra til Oslo S for å hente bag'ene våre og ta toget til Roa. Framme på Roa møtes vi av min tante Trude i bil. Hun kjører oss hjem til Jevnaker, hvor jeg får tatt den beste dusjen jeg har hatt i hele mitt liv, vi spiser pizza, ser film, og legger oss i en god, varm og myk seng. Neste dag reiser vi tilbake til Oslo, og tar den åttetimers togturen fra Oslo S til Sandnes.
Det er den beste turen jeg har vært på.
