Jeg bevegte meg sakte og sikkert over isen på vei til busstoppet da jeg så bussen komme kjørende. Med ingen andre ventende på stoppet, innså jeg at den eneste måten jeg ville klare å rekke bussen, og unngå sjebnen å måtte vente et kvarter ekstra i kulden, var ved å løpe. Jeg satte i, for over isen med overraskende eleganse - men is og jeg er ikke perlevenner, vi har ikke et kameratskap som varer - på enden av veien sklei og falt jeg, og landet hardt på bakken med høyre lår og hånd. "Heldigvis" var sjåføren vitne til ulykken min, og stoppet bussen da jeg rakte ut hånden mot han. Ydmyket forsøkte jeg å reise meg, men sklei atter en gang, denne gangen hardere enn sist. Sørpete, kald og sår kjempet jeg meg mot bussen, hvor jeg ble møtt av en sjåfør med latterkrampe. Min smerte og ydmykelse gledet i det minste en mann med et ellers kjedelig yrke.
