Jeg sitter på bussen på vei hjem fra Stavanger, etter en koselig tur i byen med Linn. Bakerst i bussen sitter to jenter i 12-årsalderen med mobiltelefonmusikken på full guffe. Sangvalget deres er sangen om den homofile bilen Pelle (en dyp tekst), og de synger falskt med, med slike bølger i stemmen folk som tror de kan synge, men ikke kan, ofte bruker. Mitt største ønske i hele verden er å skru på metal, noe i duren Arch Enemy, og blaste det mot dem - men heldigvis blir ikke jentene lenge, og når de forlater bussen, skrur jeg på iPoden min og hører på min kjæreste og høyest elskede band, The Cure. De redder meg alltid fra slike situasjoner, når verden bare lager for fryktelige lyder til å holde meg interessert.
Det er dem jeg skal skrive om i dag. The Cure. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hørt på dem. Da jeg var "liten" kunne jeg standard-sangene, "Friday I´m in love", "Boys don´t cry" og "Lullaby". Da jeg gikk i åttende klasse, slo det meg at jeg kanskje kunne laste ned disse sangene, høre litt på dem. Så jeg gjorde det, og var en stund fornøyd med disse tre. Men i niende klasse ble interessen sterkere. Jeg kjøpte samle-CDen til The Cure (man må starte en plass), og elsket den. Jeg lastet ned diverse sanger fra diverse CDer, og hørte på dem, og etterhvert forelsket jeg meg mer og mer i bandet. Jeg kjøpte flere CDer, hørte mer på dem, og ble glad i dem på en måte jeg aldri hadde blitt glad i et band før. Det er noe med tekstene, drømmende, mørke, og på sin egen måte, dype, som blandet med den nydelige musikken, gjør dem til himmel for meg. Jeg tror man ser etter to bestemte egenskaper når man velger sine favoritter: at man kan kjenne seg selv igjen i musikken, og at man kan kjenne personen man ønsker man var igjen. To band gjør dette for meg, The Cure og The Smiths, og selv om jeg elsker sistenevnte, er den mer personlig ovenfor musikeren enn The Cure er, og gjør det derfor mindre mitt. Stemmen til Robert Smith, følelsen av vinter i melodiene, og historiene som forteller, men på en måte følelsene dine bestemmer mer enn det teksten gjør. Man kan argumentere at de er et "oldis-band", og at vokalisten ser ut som en gammel kjerring ("nei, du ser ut som en gammel kjerring!"), men selv om musikken de slipper ut nå for tiden ikke kan sammenlignes med det gamle, har de alikevel klart å beholde sjarmen. Det gjør meg ikke noe at de ikke er det mest populære innen min aldersgruppe - det hadde gjort meg tristere om enhver fjortis og sossejente hørte på "The hanging garden" på vei til skolen, eller plystret på "Hot hot hot!!!" mens de trente på Elixia. De må verdsettes for å elskes, og jeg elsker dem.
PS. "The same deep water as you" er min favorittsang.
