Jeg har tatt det til meg selv å fortelle akkurat hva det er jeg har funnet på i helgen, med tanke på hvor super den var og sånn.

Fredag tok Jonas og jeg toget i syv-åtte timer til Kongsberg, hvorfra vi tok en buss til Oslo. Dette var min første gang i hovedstaden, så da vi endelig var framme og vandret bort til bussen som skulle føre oss til leiligheten vår, var jeg ganske så sikker på at noen kom til å bli brutalt banket opp eller drept eller noe i løpet av den korte tiden det tok oss å gå fra stasjon til stopp. Jeg merket med en gang at Oslo er en mye, mye mer gangsta plass enn Sandnes og Stavanger. Da vi hadde tatt bussen bort til leiligheten hvor Jonas' familievenn bodde, fikk vi vite at naboen hennes var vekke for helgen, og vi derfor kunne få ta bruk av leiligheten hennes - en hel leilighet for oss selv i Oslo! Så la vi oss, jeg i barnerommet mitt og Jonas i dobbelsengen sin.

Lørdag startet med en frokost av pizzaboller og iskaffe, før vi gikk langs Oslos gater for å sjekke ut hva slags shopping byen hadde å by på (no pun intended). En fin tebutikk hvor jeg kjøpte en te som luktet megagodt, to andre teer og en sølvboks, diverse butikker med masse fine klær, både nytt og brukt, og selvfølgelig elsklingbutikken til Jonas, Tronsmo bokhandel. Etter mye butikkleting var vi begge nokså sultne, og fikk beskjed at Kunstnerens Hus var en bra plass å gå - og holy mascara!, tror du ikke vi gikk forbi Jan Thomas Studio på veien (okei, vi snudde og gikk forbi flere ganger enn nødvendig, noe mannen i vinduet tydeligvis la merke til. Jan Thomas var desverre ikke til stede, men så har jo Anne Kat. rømt fra fengsel).
På Kunstnerens hus bestilte vi Brie Sandwich, som var om nom nom, når man ser bort ifra at det var litt vel mye Brie i forhold til Sandwich. Vi bestilte så litt kaffe å skylle ned måltidet med, jeg en Cappuccino, og Jonas en Macchatio, som viste seg å være en drikk brygget over flammende ild fra den niende port i helvete. Vi prøvde å blande ut Macchatioen med diverse ting som Cappuccino og sukker, for å gjøre den litt mer drikkende, men mørkheten fra Macchatioen utslettet alt vi så forgjeves prøvde å blande den ut med. Takk til Jonas' foreldre for dette interessante måltidet!

Litt mer vandring (okei, masse vandring, vi hadde ikke peiling på hvor vi skulle, og spurte derfor etter retninger i omtrent hver eneste 7/11 i Oslo), og vi fant endelig fram til Spektrum Scene, hvor Morrissey skulle spille. Det begynte nå å samle seg en liten kø utenfor, så vi hastet bort til togstasjonen for å låse inn eiendelene våre, før vi så hastet enda mer tilbake til Spektrum Scene (som medførte i at Jonas hadde et veldig underholdende fall). Hjertet mitt hamret skikkelig da vi sto i kø, og to tanker føyk rundt i hodet mitt, "Herregud, jeg skal se Morrissey!" og "Hva om jeg ikke kommer inn!". Jonas var fullt forberedt på sistenevnte, og snakket om hvordan han bare skulle forlate meg om det ble komplikasjoner på vei inn - jo, takk!

Mens vi ventet på at oppvarmingsbandet, Doll and the Kicks (sangene hørtes stortsett like ut, muligens fordi vokalisten brukte all energien sin på å posere) samlet det seg en ganske stor dam med øl rundt føttene våre, som førte til at jeg klarte å klamre meg opp på den lille platformen helt fremmerst med scenen, mens skoene til Jonas sakte men sikkert sugde opp alt ølet. Det føltes virkelig som om Doll and the Kicks aldri skulle slutte å spille, og den lille forsamlingen med drita fulle menn bak oss gjorde ventingen enda mer fryktelig - men endelig, endelig, kom oppvarmingsbandet seg av scenen, og etter en mengde klipp på storskjermen, dukket endelig han opp. Ord kan ikke beskrive hvor fint det var å se en av sine store helter i virkeligheten, på en scene under to meter vekke fra meg. Han er gjerne blitt en gammel gubbe, men en magisk gammel gubbe, det er han. Konserten startet med "This Charming Man", og gikk bra helt til fjerde sang, da en øl, kastet fra en plass direkte bak meg, føyk opp på scenen og traff Morrissey. Hel-vete. "Oh, no no no no no. Should we go? Would you like us to leave? Who threw that? Max, turn on the lights. Who threw that? Should we not come to Oslo? That's never happened before. You come to Norway, "ptshew!"". Vi var livredde. Da Morrissey forlot scenen med et, "If you find out who did it, will you let me know?", trodde vi ærlig talt ikke at han kom tilbake. Men mannen som sto direkte bak meg begynte plutselig å hyle, "I did it! It was me, take me!", og etter at han ble dratt (og nesten banket på veien) over gjerdet, dukket Morrissey og bandet opp igjen, og lettelsen var enorm. Perfekt til anledningen begynte han å synge, "How Can Anybody Possibly Know How I Feel?", og etter det var konserten kjempefin. Alt ble avsluttet med "First of the Gang to Die", som fikk opp stemningen og var den perfekte avslutningen, og så var Morrissey over.

Det er virkelig ikke så mye mer å si. Jeg fanget en trommestikke, og fikk et kyss på kinnet av damen jeg sto ved siden av etter at ølkasteren var blitt dyttet fram (jeg fikk meg nesten en på trynet, og ble dyttet helt framover i alt oppstyret). Vi kom oss vekk fra Sentrum Scene og hentet tingene våre på togstasjonen, satt en stund i en park, snakket og spiste vegan-snacks fra Deli de Luca. Neste dag reiste vi hjem.