I dag skal jeg skrive kort om en person som har betydd mye for meg i de siste årene.

Lene var min beste venninne i flere år, og den vennen jeg har klart å klamre meg fast til lengst. Vennskapet vårt er nå slutt, av en tåpelig grunn som etterhvert snøballet seg til noe mer alvorlig, en historie jeg ikke orker å gjenta enda en gang. Jeg tenker på henne fordi hun ble 18 år gammel i går, 14 juni. Jeg gratulerte henne ikke, for det har seg nemlig slik at jeg har lovt meg selv å ikke forsøke å gjenoppta vennskapet om hun ikke har unnskyldt seg innen denne dagen. Så dette er, ment i nåværende tilstand, mine siste ord til den beste vennen jeg noensinne har hatt.

Jeg er glad for at du har vært vennen min, og jeg har fått vært vennen din. Jeg håper livet blir bra for deg, til tross for at du nå må leve det uten meg (o, tragedie!), og alle framtidsplanene våre sammen nå er uaktuelle. Mange av de fineste minnene mine er med deg, og jeg må innrømme, hver gang jeg ser bilder fra overnattinger og turer vi har reist på sammen, savner jeg deg litt. Jeg håper jeg aldri ser deg igjen, det vil gjøre ting mye lettere.
Ikke mer gjemsel og barbiedukker på oss.

Gratulerer med dagen.