Ja, jeg har begynt å blogge igjen.

Jeg husker en mann jeg traff da jeg var fjorten år gammel.
Jeg satt på toget fra Sandnes til Stavanger, skulle besøke Maija i Kvernevika. Ved siden av meg satt en alkoholiker fra Trondheim, jeg husker ikke hvor gammel han sa han var, men det var en plass i 50-årene. Han var en veldig koselig mann, og til tross for at han var en total fremmed for meg, luktet gammel alkohol og var tydelig beruset, lot jeg ham sitte ved siden av meg på toget.
Han fortalte meg om hvorfor han satt der, at han nettopp hadde vært på en fest hos noen narkomane i strandgata, men at alle hadde lagt seg ned til å sove, og at han i sinne og irritasjon hadde stjelt ølet deres og gått. ”Drikker du?” spurte han, fisket et par øl opp av baggen sin og la i veska mi, uten at jeg hadde svart. Han fortalte meg om livet sitt, at han var født og oppvokst i Trondheim, og hadde flyttet hjemmefra som en ung mann. Han hadde jobbet på nordsjøen og på fastlandet, og kunne fortelle at han hadde både jobbet i Narvik, og vært i Evenes, stedet i Nord Norge hvor min mors familie stammer fra. Han fortalte at datteren hans ikke ville ha noe å gjøre med han, men at han forsto det godt. Han ville at jeg skulle sette familien først, og ikke rote meg bort i stoff og alkohol. Han sa jeg var ei fin jente. Ikke på den måten, alt for ung for han, men ei fin jente.
Jeg la merke til hendene hans: Store, tørre hender, lilla på steder. Jeg spurte han hva som hadde skjedd med dem, og han forklarte at han hadde arbeidshender. Hele livet hadde han brukt hendene sine, og derfor var de blitt seende sånn ut. Han hadde løftet store bokser og jobbet med maskiner, og festet masse.
Han fisket et par øl til opp fra ryggsekken sin, og sa ”Nå skal vi ta oss en øl og kose oss”. Akkurat da kom konduktøren bort, og jeg hvisket det raskt til han, så han la ølet tilbake i ryggsekken.
Han hadde bare elleve kroner, så jeg betalte for togbilletten hans. Han takket meg, tok enda en øl opp fra ryggsekken, og la det i veska mi. ”Det kan være betalingen din”, smilte han. Jeg sa takk, selv om jeg visste inni meg at jeg aldri ville drikke den.
Han fortalte meg hvordan han hadde kommet til Stavanger, at han planla å slutte å drikke og starte livet på nytt, men at han aldri ville reise tilbake til Trondheim. Han fortalte meg om den nye jobben han skulle skaffe seg, flytte på bokser ved havna. Da toget stoppet fulgte han meg ut, og da vi sto på perongen smilte han til meg, og gjentok: ”Du er ei fin jente.. Ikke misforstå, ikke på den måten – du er alt for ung for meg. Finn deg en fin gutt, ikke rot deg bort i noe. Jeg ville gitt deg en klem, men ikke misforstå, ikke på den måten. Du er som datteren min”. Jeg ga ham en klem.
”Vi sees” sa han til meg, og gikk. Jeg gikk opp bakken fra togstasjonen, bort til bilen hvor Maija og faren hennes satt.

Jeg har aldri sett mannen siden.