I mange år har jeg hatt en kjærlighetsaffære med brødskive med ost og tomat (og salt). Det var mens jeg skulle mekke meg en slik godbit jeg så uheldig kuttet meg i tommelen med ostehøvelen. Blodet kom ut i bøtter, slik det alltid gjør når man er så uheldig som å kutte seg i en finger, men ettersom mamma hadde fått et lite førstehjelpsskrin i julegave fra AF gruppen, tok det ikke lang tid før jeg var på beina (/fingrene) igjen og kunne fortsette å bygge på mitt kulinære mesterverk. Neste dag plasserte julegaveshoppingen meg på Indiska i arbeidspausen min. Mens jeg sto og beundret en julekule bygget opp av sølvpaljetter, var jeg så uheldig som å klare å stikke en av paljettene inn i det ubeskyttede såret på tommelen min, og atter en gang fosset blodet ut. Mens jeg sto i køen slo det meg at den voksende pølen med blod ville være en uheldig ting å søle på gaven til venninnen min, så jeg spurte kassadamen om hun ikke hadde et plaster å frasi seg. Kassadamen, som tydeligvis ikke hadde forventet en blødende kunde, ble ganske sjokkert, og iverksatte å lete fram et plaster mens hun sa til seg selv, "huff, huff, huff!". Situasjonen ble ørlite pinlig da jeg blødde på jenta (som forresten kunne vært en ypperlig sykepleier!), og etter at plasteret var trygt festet rundt fingeren og gaven betalt for, hastet jeg meg ut av butikken. Jeg sto inne på Build-a-bear og slo av en prat med Gaute da høytalersystemet på Kvadrat ropte ut, "Kan Carina Strøm Smith komme til informasjonen i første etasje ved inngang C?". Jeg følte meg en smule hardcore der jeg sto, for dem som hørte navnet mitt ropes ut kunne jo kanskje tro det var snakk om en voldtekstmann eller biltyv som ble plukket opp av lovens lange arm/ høytaler, men hadde også en ekkel liten følelse av at det var sjefen min som skulle kjefte på meg fordi jeg hadde tatt fem minutter lengre pause enn jeg hadde rett på. Men neida: jeg hadde klart å glemme bankkortet mitt på Indiska under plasterspetakkelet. Damene bak skranken på informasjonen var først i tvil om de skulle gi meg tilbake kortet mitt, for jenta med langt svart hår på kortet kunne da umulig ha klippet og bleket håret i løpet av de to årene siden bildet ble tatt. De prøvde å få meg til å vise dem gyldig legitimasjon, jeg prøvde å forklare til dem at det eneste under den beskrivelsen jeg bar på til vanlig var det jeg ville ha tilbake nå. Til slutt lot de meg bruke bibliotekkortet mitt som legitimasjon, ettersom de mente navnet mitt var en forholdsvis uvanlig kombinasjon, og at oddsen for at en annen med samme navn skulle prøve å stjele kortet mitt under fem minutter etter at jeg mistet det, var forholdvis lav.
Før jeg legger meg i dag skal jeg spise en brødskive med ost og tomat på. Lurer på hvordan morgendagen blir.
