Tusj, musikk og koffein

Arbeit macht frei

2010-08-19T07:33:00.001-07:00

· Møt presis 5 min etter timestart ferdig skiftet

· Møt alltid i treningstøy selv om du er syk/skadd

· Start oppvarming straks du kommer inn i hallen

· Gi beskjed til kroppsøvingslærer dersom du skal forlate hallen

· De som glemmer tøy skal rydde, pumpe baller osv. mens de andre dusjer

AKA regler til kroppsøvning på Vågen Videregående.

Det å tilbringe natten i Christiania

2010-07-06T09:31:00.000-07:00

Marte og jeg tok fly til København torsdag 25 juni, og møtte Mateus, Sondre og Marjam på togstasjonen i byen. Vi skulle reise til Roskildefestivalen neste dag og sette opp telt, men hadde ikke planlagt hva vi skulle gjøre av oss første natten i Danmark - det ordner seg jo alltid, tenkte vi. Så vi vandret tankesløst gatelangs i den danske hovedstaden, min første gang der, og dro til en bar hvor vi så Brasil - Portugal på storskjerm. På Tivoli fikk vi Roskildebånd festet rundt håndleddet, program og brosjyre, mat, og en tur i karussell.

Rundt klokken ti reiste vi til (Fristaden Christiania). Gruppen, som nå var på åtte personer, fant et sted å sitte på en plen, og vi hørte på the Beatles mens vi satt i en sirkel. Senere hadde alle røykt untatt meg og mine to, så vi bestemte oss for å se oss litt mer rundt og forlate sirkelen. Det var kaldt, og vi kjøpte strikkede gensere med ull på innsiden, som også gjordeat vi passet litt mer inn blant dem som bodde i fristaden. Vi fant en oljetønne med et bål inni, og satt rundt det for å varme oss sammen med noen fremmede. Oljetønnen ble vår ly og varme den natten - vi lå rundt det, på den skitne steinbakken, holdt kroppen varm og prøvde forgjeves å sove. Tiden har aldri gått så seint som den gjorde den natten. Så mange mennesker i verden må tilbringe hver eneste natt av livet sitt i mye verre stand, og jeg sleit med å manne ut den ene natten. Det å ikke kunne sove fordi du ikke føler verden rundt deg er tilrettelagt det, og det at vi måtte være avhengig av at frivillige i Christiania skulle fyre i oljetønnen for at vi skulle holde varmen - det er noe av det merkeligste jeg har følt. Det var en sinnsyk opplevelse, og jeg vil alltid huske den følelsen av hjelpesløshet. Det er en ting alle burde oppleve.

Klokken fire om morgenen gikk vi fra Christiania til København, klokken 06.17 tok vi toget til Roskilde by.

2010-06-22T15:15:00.000-07:00

Det å jobbe på Platekompaniet

2010-06-22T13:44:00.000-07:00

Innså nettopp at jeg ikke har skrevet noe om den nye jobben min enda. For å være ærlig har jeg ikke snakket så veldig mye med folk om det heller. - altså, bare nevnt at jeg har startet hos Platekompaniet nå, men latt være å gå inn i detaljer. Men så var det det der med detaljer. Det har seg altså sånn at min første arbeidsdag var i torsdag i forrige uke. Jeg og Gaute møtte opp i byen, og gikk sammen inn i vårt nye arbeidslokale, hvor vi ble møtt av Kjetil, vår nye sjef. Vi hilste på de andre som var på jobb, og gikk opp i andreetasjen for en briefing på det å jobbe hos Platekompaniet. Det var i grunn hva dagen gikk til - briefing, snakking, spørsmål og svar, og generelt hva slags arbeidsoppgaver vi ville ta for oss, hva slags ansvar vi hadde, og hvordan det ville være å jobbe. Siden det har jeg hatt to arbeidsdager til, fredagen og lørdagen, første dagen hvor jeg ble lært opp med kassearbeid og generell arbeid i butikken, og andre dag hvor jeg fikk teste ut det å jobbe uten en sjef som følger med på hva jeg gjør. Jeg har også fått begynt å bli kjent med dem jeg jobber med, og hva kan jeg si? Det er en utrolig bra jobb, som du kanskje har forstått. Jeg liker meg godt allerede, og jeg merker at dette er et sted jeg ikke kommer å mistrives. Jeg jobber med utrolig kule folk, folk som har bra peil på musikk og som er trivelige å snakke med, og jeg kjenner at jeg kan komme til å like dem veldig godt med tiden. (Jeg liker dem jo selvfølgelig godt allerede.) Jeg har klart å skaffe meg en utrolig bra jobb, og jeg er skikkelig fornøyd - det var absolutt verdt prossessen jeg måtte gjennom for å få den. Det er dødstøft.

Jeg jobber på Platekompaniet.

Helvete, jeg jobber på Platekompaniet!

2010-06-17T14:55:00.000-07:00

Det med å vinne VM

2010-06-17T14:49:00.001-07:00

eller, "Vinn gjerne VM-listen":

1. England.

Man skal heie på hjemlandet sitt. Mitt første hjemland er selvfølgelig Norge, men når første hjemland ikke kvalifiserer skal man bare heie på nummer to. Da har det seg også sånn at jeg innser at England ikke har nubbesjangs å vinne, men hei: man kan da alltid håpe - og håpe skal jeg!

2. Tyskland.

Jeg liker å se på det tyske landslaget spille, og jeg liker generelt tyskere. Skulle Deutschland, Deutschland über alles! dra fra Sør-Afrika med en pokal, vil jeg juble for dem.

3. Argentina.

Selv om jeg i grunn heller heier på Messi.

Det med Musikkfest 2010

2010-06-06T06:07:00.001-07:00

FOR MANGE NAVN Å NEVNE. FOR EN UTROLIG BRA DAG!

Det å være glad

2010-06-04T02:15:00.001-07:00

Noen ganger føles det bare som om livet mitt overloades med fine ting. I dag er en sånn dag: jeg sitter og leser litt om Palestina, og tenker på hvordan turen med Vågen Videregående dit i høst kommer til å være, når jeg blir oppringt fra Platekompaniet og fortalt at de har en ledig stilling til meg i Søregata i Stavanger. I dag skal også Mordi, aka Sly Dr. Bloom, holde sin siste konsert (som ikke er en gledesmelding sånn sett, men det garanteres at det blir bra) som oppvarming til ingen ringere enn Kvelertak, som slipper den nye plata si den 21. juni - med det fineste coverdesignet jeg noen gang har sett. Oppå det hele er bror og pappa vekkreist på Green Day-konsert, så jeg skal spise middag med mamma på Cucina Italia, og tror du søren meg ikke jeg fikk en e-mail fra David Horovitz med et bilde fra Xiu Xius europeiske turné i dag? Jeg er glad.

Det med 123448527

2010-06-04T01:31:00.000-07:00

Fotografen David Horovitz la for et par måneder siden en beskjed ut på nettet hvor han fortalte om sitt nyeste fotoprosjekt. Prosjektet gikk ut på å følge med Xiu Xiu på deres Europeiske turné, og ta bilder av bandet på forskjellige steder, i forskjellige land, i forskjellige situasjoner, osv. Om fansen ville være del av prosjektet, var alt de måtte gjøre å sende David en mail markert "SEND ME A XIU XIU PHOTOGRAPH", og de ville på slutten av turnéen motta et bilde via e-mail. Dette bildet ville David så slette fra sin egen datamaskin, slik at den som mottok mailen ville være den eneste i verden med bildefilen. Avtalen var at om personen som mottok bildet la det ut på nettet, ville de tagge det "123448527", slik at man med å google dette nummeret ville kunne finne alle bildene fra turnéen på de forskjellige nettsidene og -brukerne av fansen.

Nå har jeg altså mottatt mailen, samt et bilde av Angela Seo fra Xiu Xiu:

This text is being copied and pasted:

Hello!

I have just left Xiu Xiu in Frankfurt, and I am writing this in Amsterdam.

Here are photo/photos from the recent Xiu Xiu European tour.

The special tag for these photos are:

123448527

Jamie made that number up.

As of today there are no images when you search for this.

If you upload these photos to the internet (blog, tumblr, facebook, flickr, etc...) please tag the photo with that number. You can also title the photo with the number, put it in the description, and even rename the photo to: 123448527.jpg.

Just to make it clear, what I am trying to do is to make the photo that you upload end up in search results. Whether it is a search in Flickr or more broadly in Google. People can search for it, and find all the photos of the tour, and also, find themselves on your blog. The tag becomes a web of interconnecting different personal sites.

Also:

I am deleting my copy of the photo. I'll also delete the email too later, so that I have no copy of it. You will have the only copy, and you will have the power/responsibility of the photos future. You are granted all rights to it. You can print it, distribute it, etc... It is yours.

Lastly: if you upload this, send me a link, and I'll post it later on the Xiu Xiu blog or somewhere.

Thanks,

- David

Det med hårfarge og eksamen

2010-06-01T09:43:00.000-07:00

I dag fikk vi eksamensoppgaven. Tverrfaglig eksamen i medier og kommunikasjon, med emne "flyktningeguide". Jeg har valgt oppgave 1, som er journalistikk, å skrive en reportasje om emnet. Det er i grunn veldig passende at jeg farget håret svart i går.

Intervju med Xiu Xiu

2010-05-19T17:54:00.001-07:00

Intervju med Xiu Xiu, Noah Love, 2008:

"They are the sweetest sweetest sweetest tattooed, pierced, gay leather daddies you'll ever meet."

Hated for Loving/Handsome Devil

2010-05-19T17:26:00.000-07:00

Nyeste oppdagelse, og totalforelskelse: to band som man på godt, streit norsk kan si jeg synes meget om, Xiu Xiu og Parenthetical Girls, slapp i fjor en plate med en coversang hver, Hated for Loving av Morrissey (XX), og Handsome Devil (PG) av The Smiths.

Som du gjerne vet er jeg foreløbig (siden før jul til nå, heter det) arbeidsledig, og har derfor ikke penger til overs til å handle plater o.l. Derfor er det til stor glede at det finnes mennesker som deler med seg fine ting på youtube (å gud, hvor jeg elsket internettet). Hadde jeg ikke klart å spore ned disse to sangene etter at jeg hørte om dem, er det godt mulig jeg ville gjort noe drastisk.

Hva var dommen? Parenthetical Girls' tolkning av the Smiths er helt sykt rå. La meg gjenta. Helt sykt rå. Xiu Xiu imponerer ikke like mye, men skuffer i grunn heller ikke. Alt i alt, jeg må få fingrene på denne plata en dag.

Den 196. grunnlovsdagen

2010-05-17T17:08:00.001-07:00

Etter en lang og, jeg må innrømme, vagt kjedelig og stressende 17 mai (selv om jeg faktisk fikk feire med tre av de flotteste vennene mine, hver for seg), lager jeg meg sojapølser i brød med ketchup og sennep hjemme. En umiddelbar suksess, rart at jeg aldri har gjort det før. På NRK3 er Star Wars Episode 1: The Phantom Menace på, og slik får jeg den perfekte avslutningen på den 196. grunnlovsdagen. Jeg elsker Star Wars-filmene. Til og med de tre nyeste, som ikke er så altfor populære blandt blodfansen. Jeg får frysninger av musikken når droidehæren aktiveres i kampen mot gungerne, og også når døren glir opp og avslører Darth Maul. Bra dag.

PS Om du er på twitter er det veldig kjekt å følge "Edgar_Allan_Poe". Om du er fan av Edgar Allan Poe er det enda kjekkere.

eMKå 2010

2010-05-11T09:00:00.001-07:00

eMKå-festivalen er, som du muligens vet, en festival holdt i Sandnes hvert år med visninger av utvalgte produkter fra elever på videregående skoler med linjen Medier og Kommunikasjon i Rogaland. I år ble festivalen holdt på KinoKino i Sandnes, og varte fra klokken 09.00 til rundt 15.00.

Hva kan sies om årets festival? Vel, det var utrolig mange langtrukne, kjedelige, og uten å ville være slem, dårlige bidrag. Akademiet hadde også på mystisk vis lykkes i å få det som virket nær dobbelt så mange bidrag på lerretet som de andre deltagende skolene. Men all negativitet til siden, det var også utrolig mye godt: fra alternative svar på scener fra filmklassikere til trippy animasjonsvideoer og personlige filmer som Merethe Opstads Coffee colors my day, til en rapvideo hvor en ungdom med et hjemland i krig disser FrP til det ekstreme. (Gangstere som slipper ut politisk aggresjon i sangformat i ny og ne kan da ikke skade.) En annen gladmelding er at Food4U-reklamefilmen til gruppen min "Shroom Wars" vant førstepremien i kategorien "Reklame VG2". Diplom og en 200-lapp ekstra i lommen kan ikke hates!

Var det verdt lidelsen de dårlige bidragene dro med seg for å få se de gode? Absolutt! Kommer jeg til å være en luring neste år og gripe muligheten for en fridag i stedet for å møte opp på eMKå-festivalen? Vet du, jeg tviler.

Kan du kjøre litt seinere?

2010-05-07T08:13:00.001-07:00

Min kjære kompis Arne fikk lappen for et par uker siden. I dag skal han ta meg på kjøretur for første gang. Just saying.

I had my commodore 64

2010-05-06T15:40:00.000-07:00

Jeg kan nå konstatere at en person vi kan kalle C.S. virkelig undervurderte Datarock da han i forrige uke fortalte meg om konsertene deres. Sammen med Mateus og resten av Checkpoint Charlie danset jeg i kveld villt til det syke showet deres, og fikk i løpet av kvelden tatt alle fire av dem i hendene, samt tråkket en av bananene de kastet ut i publikum til smoothie. Jeg blir en konservativ kristen kjøtteter før jeg går glipp av muligheten til å se dem igjen!

Datarock. Don't wait up!

2010-05-06T10:16:00.000-07:00

Jeg ser dine orker og høyner med en Balrog

2010-04-13T11:16:00.000-07:00

Facebookgruppen "Gandalf brings all the orcs to the yard, and he's like, YOU SHALL NOT PASS" irriterer meg grenseløst. Han sier det ikke til orker, han sier det til Balrogen, for helvete!

Russiske bruder på Skype

2010-04-02T15:19:00.000-07:00

Melding mottatt på Skype fra ukjent person: European and American women are too arrogant for you? Are you looking for a sweet lady that will be caring and understanding? Then you came to the right place- here you can find a Russian lady that will love you with all her heart. Can't find a queen to rule your heart? How about beautiful Russian ladies that have royal blood and royal look? Here you can find hundreds of portfolios of these fine women of any age for every taste. Please excuse us if you are not interested.

Vel, jeg føler at de Europeiske og Amerikanske kvinnene jeg har vært borti så langt har hatt et tålelig nivå av arroganse, og vil derfor takke nei til tilbudet for øyeblikket. Men skulle jeg en dag merke at det blir et snev for mye av det gode, vet jeg hvem jeg kan kontakte. Jeg har i grunn alltid hatt litt lyst på en pikevenn av Romanov-blod.

Isle of Wight: twenty ten

2010-04-02T14:19:00.001-07:00

Englandsturen kan bare beskrives som vellykket. Det var passe surt vær der borte, men med familien nært var regnet null problem (for, du vet, vi kan bare flytte oss bortover i en klynge og på den måten minske skadene). Bror og jeg sov i campingvognen i hagen til besteforeldrene mine, ettersom det bare er to soverom i huset. Det kan kalles en kald og drømmende opplevelse. Du forstår: som oftest drømmer jeg lite (og om jeg skulle gå meg en tur i drømmenes land, er det skrekkversjonene), men i campingvognen, inntullet i dyner og pledd, drømte jeg massevis, hver eneste natt.

Red. Fant et fint sitat av Marilyn Manson som passer fint inn her: I believe in dreams. I believe that every night on the planet everything that is, was and can be is dreamt. I believe that what happens in dreams is no different and no less important than what happens in the waking world.

Vi var på the Isle of Wight mesteparten av tiden, men tok en dagstur til Portsmouth på onsdag, hvor jeg fikk unnagjort mye shopping (bøker, plater, klær og gaver). Min kjære, snille mamma kjøpte meg en sommerkjole jeg ikke hadde råd til på Topshop, og til tross for at jeg som oftest er et vintermenneske (med 2010 som unntak), gleder jeg meg til de varmere dagene av året, da jeg kan bruke kjolen (her).

På flyet hjem spiste jeg og Patrick (strawberry) snakes... on a plane, delte ut heftige April Fools', og kikket på passasjerer som sov med munnen åpen. Ellers har jeg forelsket meg i energidrikken Monster og bladet Notion (her), sett filmer med bror, vært uvanlig mye med familien (som faktisk ikke er så verst,) begynt å høre på Xiu Xiu, og lest ferdig biografien til Stephen Fry. Jeg har også bestemt meg for enda en skole jeg skal søke på etter videregående - men det kommer jeg heller tilbake til.

På fredags aften

2010-03-24T12:33:00.000-07:00

skal jeg til England for første gang på snart tre år. Vi skal til Isle of Wight og besøke besteforeldrene mine en siste gang før de flytter tilbake til Sheffield. (At de skal tilbake til Sheffield er forresten en gledesnyhet.) Jeg skal på Topshop, Virgin Record Store, og spise chip butties. Vi skal kose oss masse i verdens koseligste land.

1800-tallets uoffisielle nasjonalsang

2010-03-17T13:50:00.000-07:00

Takker til Martin, som med sin mangel på ting å gjøre fant fram til en drikkevise som på 1800-tallet var Norges uoffisielle nasjonalsang. Personlig synes jeg denne er enda finere enn den nåværende nasjonalsangen, men den ble for uanstendig for nordmenn i maktposisjoner et par århundrer siden, og ble derfor fjernet. Noe som høres kjent ut i teksten? Min favorittkafé, Bøker og Børst i Stavanger, hadde tidligere setningen "Piger, vin og sang" som pryd på den ene veggen.

For Norge, Kjæmpers Fødeland,

vi denne Skaal vil tømme,

og naar vi først faa Blod paa Tand,

vi sødt om Frihed drømme;

dog vaagne vi vel op engang

og bryde Lænker, Baand og Tvang;

for Norge, Kjæmpers Fødeland,

vi denne Skaal udtømme!

Hver tapper Helt, blandt Klipper fød,

vi drikke vil til Ære;

hver ærlig Norsk, som Lænker brød,

skal evig elsket være!

Den vrede Livvagts Vaabenbrag

forklarer trolig Nordmands Sag.

Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød,

vi drikke nu til Ære.

En Skaal for dig, min kjække Ven,

og for de norske Piger!

Og har du een, saa Skaal for den,

og Skam faa den som sviger!

Og Skam faa den som elsker Tvang

og hader Piger, Vin og Sang!

En Skaal for dig, min kjække Ven,

og for de norske Piger!

Og nok en Skaal for Norges Fjeld,

for Klipper, Sne og Bakker!

Hør Dovres Echo raabe: "Held!"

for Skaalen tre Gang takker.

Ja tre Gang tre skal alle Fjeld

for Norgers Sønner raabe Held!

Endnu en Skaal for Norges Fjeld,

for Klipper, Sne og Bakker!

Musikkn00bs

2010-03-16T14:19:00.001-07:00

Platekompaniet ringte meg nettopp opp til personlig intervju nummer to (og Platekompani-intervju nummer tre, om du teller med prøven). Jeg kommer selvsagt til å bli veldig skuffet om jeg ikke får jobben, men ser også lyst på det - dette betyr at de synes jeg har potensialiet til å bli en god ansatt. At jeg ikke er en musikkn00b. Jeg er stolt.

En annen person jeg er veldig stolt av, og som ihvertfall ikke er noen musikkn00b, er Brage. Han lånte meg mye fin musikk, og har ført til at jeg er en new, improved versjon av Carina. Og han ville aldri finne på å spørre meg om å blogge om det.

"I'm with the band" del 2

2010-03-14T09:24:00.000-07:00

Vi tar en drosje til Vallhall Arena. Det er snøstorm, kaldt og vått ute, og i noen skrekkinngytende minutter tror vi at konserten holdes utendørs. Men nei - inngangen er ingen port, men ei dør. Vi vandrer litt rundt, spør noen vakter om dette med backstagepass, og stiller oss til slutt framfor scenen, rundt tiende rekke. En liten stund går, der jeg blant annet tekster med tanten min for å informere henne om at oddsen for at vi skal sove hos henne i natt er betydelig lavere enn planlagt med tanke på etterpåfesten (og at vi har fått lov å kræsje i hotellrommet til Linn og Ken Ove), og får det gjeve svaret "okei, vi ses i morgen!" Så kommer første band på scenen: Combichrist er ikke akkurat min kopp te, men okei å se på (jeg og Marte brukte mesteparten av tiden på å se på han på keyboard, som headbanget konstant med sine lange dreadlocks, og lignet litt på en faun). Spenningen av at Combichrist går av scenen var en del større enn spenningen av Combichrist som gikk på scenen - straks er det Rammstein!

Stille før Rammstein er som stille før stormen. Bandet kommer ut til skrik og roping, og første sang, "Rammlied", starter med et bang. Det kommer lys fra munnen til vokalisten, akkurat som i musikkvideoen til "Ich Tu Dir Weh", og alt er bare utrolig godt gjennomført. Marte og jeg klarer å kjempe oss lenger fram under konserten, og er mot slutten på fjerde eller femte rad. Det er her det tar mest av - en mur av folk som dytter og hopper, og hver gang skoene mine sklir av (for de passer meg nemlig ikke, og er på føttene mine fordi jeg synes de er fine, ikke fordi de er velegnet til konsert og hopping), belønnes jeg med alskens medlemmer av publikum som tramper på føttene mine (neste morgen våkner jeg med kraftige blåmerker på begge føtter). Lydvis er det omtrent umulig å skille livemusikk og plate, og gjennom showet underholdes vi med pyroteknikk, babydukker med laserøyne som senkes fra taket, fyrverkeri, skum, konfetti, og Flake som seiler på et hav av hender i en gummibåt. Ubeskrivelig bra show. Ubeskrivelig! Bra! Show!

Etter konserten finner vi til slutt fram til vaktene som ordner med backstagefesten, og må en stund sitte på en benk med førti til femti andre fans (hovedsakelig av det kvinnelige kjønn) mens vi venter på videre beskjed. Når tiden er inne blir vi ledet inn i en gang, og videre til et lite, mørkt rom med en diskolampe og gammel popmusikk i det fjerneste hjørnet, og et bord med tysk øl og vin i det nærmeste. Folk vises inn i rommet, og får klar beskjed om at de ikke får være med på festen om de ikke går inn. Men tyskere som dytter en mengde folk inn i et lite rom har ført til skumle ting tidligere i historien, og det får derfor ikke positiv respons. Ken Ove klarer å overtalte vaktene til å la oss stå på gangen, og vi venter der.

Combichrist kommer først. De hilser på folk, og går inn for å ta seg øl. Det går et rykte om at Rammstein alt har reist, og vi bestemmer oss for å dra selv om bandet ikke dukker opp i løpet av det neste kvarteret - noe de heldigvis gjør. Vi håndhilser med alle untatt Christoph, trommisen, som av en eller annen grunn ikke er der, og slår til og med av lengre prater med bassisten, Ollie (som virker som den rolige, mer innadvente fyren i bandet), og den ene gitaristen, Paul, som absolutt er den gladeste. Kvelden tar en plutselig vri når Linn, som har fått i seg noe mystisk fra Deli de Luca, og allerede har kastet opp en gang i løpet av konserten, må spy. Med ingen toaletter i sikte, må bassisten vise henne til et rom i et lukket del av "backstage"-området - Linn har med andre ord fått hjelp til å spy av bassisten i Rammstein. En sann ære. Det hele ender med at Linn og Ken Ove blir nødt til å vende hotellover tidligere enn ønsket, mens Marte og jeg blir igjen på festen. Her snakker vi med diverse folk, inkludert enn herr Richard Z. Kruspe, mannen som startet Rammstein, som ikke falt i smak. Jeg får også til å stoppe Till Lindemann for å fortelle hvor mye jeg digger bandet hans, og til tross for at han ikke virker direkte interessert, og heller bare stopper for å være høflig, var det fint å få stoppet han i det hele tatt.

Vi har lovt at vi skal komme til hotellet så fort som mulig, og er i ferd med å dra i 1-tiden, når to karer med navn Glenn Julius og Jørund stopper oss. De argumenterer at vi sansynligvis ikke vil få en mulighet som dette på lenge, og er tullinger om vi forlater festen. Vi står ovenfor et stort dilemma - være gode venner mot Linn og Ken Ove, og komme oss til hotellet slik at de kan legge seg uten å avbrytes i søvnen, eller være gode venner mot hverandre, og bli på festen. Noen ganger er bare egoisme for bra - vi blir på festen. Vi ender opp med å være med guttene en liten stund, og når tiden er inne for å dra, tar vi en drosje med dem til sentrum. Planen til våre medpassasjerer er å dra på nattklubb. "Det kan bli et problem", prøver jeg. "Hvordan da?" - "Vel, vi er bare sytten". Siste ordet gjentas høyt av flere av dem rundt oss, og vi blir overbevist om at, neida, det er ikke et problem, ingen ville da tro at vi to var bare sytten. Tjueto, minst. Så vi blir med dem til en nattklubb, og prøver forgjeves å slippe inn. Det ender med at jeg, Marte og Glenn Julius venter utenfor med et par menn som forteller at de har vært på flaska siden de sto opp i morgest, og kommenterer at jeg lukter godt, "som et eple i New York". Det hele er veldig poetisk og kaldt, fram til Jørund endelig kommer ut igjen for å hjelpe oss å finne et sted å dra.

Mine to mindreårige venner må begge på toalettet, og det ender med at vi løper inn på Clarion. Dem som jobber på hotellet peker oss i riktig retning, og er veldig hjelpsomme. På vei ut av det varme, herlige hotellet, treffer vi atter en gang på Paul fra Rammstein. Han kjenner oss igjen, og vi slår av en prat med han, denne gang hovedsakelig om boken han holder i hånden, "Tusen strålende soler". Jeg forteller at jeg har lest den, og likte den veldig godt, og han anbefaler at jeg leser "Drageløperen" - et råd jeg nesten må ta til meg, det er tross alt ingen ringere enn gitarist i Rammstein som har gitt det til meg. Etter at Paul går inn, bestemmer vi oss for å skille veier. Jeg og Marte tar farvel med Glenn Julius og Jørund, og tar en drosje til Anker Hostell, hvor Linn og Ken Ove har rom. Vi legger oss med en gang.

Neste morgen er vi ubeskrivelig deilige. Det lukter alkohol og røyk av oss, vi har ikke dusjet på tre dager, og mitt høyeste ønske i verden er å dra rett til min tante i Jevnaker. Men nei, planen for dagen er ikke å kose seg hos tante - det er å shoppe i Oslo. Vi spiser frokost, ser rundt i butikker, og jeg ender opp med å kjøpe CDer og DVDer til over 900 kroner (dette etter avslag). Ikke før klokken er tre får vi endelig dra til Oslo S for å hente bag'ene våre og ta toget til Roa. Framme på Roa møtes vi av min tante Trude i bil. Hun kjører oss hjem til Jevnaker, hvor jeg får tatt den beste dusjen jeg har hatt i hele mitt liv, vi spiser pizza, ser film, og legger oss i en god, varm og myk seng. Neste dag reiser vi tilbake til Oslo, og tar den åttetimers togturen fra Oslo S til Sandnes.

Det er den beste turen jeg har vært på.

Om jeg var vestlending

2010-03-14T07:06:00.001-07:00

ville jeg sagt "sleden" hele tiden. Eg e så sleden.

Sykt sleden ost på den skjevå.

Ein dødssleden belugahval.

Christoph Waltz on His Role in Der Humpink

2010-03-12T08:58:00.000-08:00

En liten pause fra prat om min favoritt av alle tyske industrielle metalband for å bringe deg et youtube-klipp av Christoph Waltz som covrer "lololo"-mannen:

"I'm with the band" del 1

2010-03-10T04:01:00.000-08:00

Onsdag syttende februar, klokken 20:15. Flyet vårt fra Sola Flyplass til Gardermoen skulle reist nå, men tiden er endret til 23:10, og vi sitter på en restaurant på flyplassen og spiser panini med kaffe mens vi venter på at de to timene og femtifem minuttene skal gå. Jeg og Marte skal på Rammsteinkonsert i Oslo neste dag, og en liten endring i flyskjemaet gjør ingenting - vi gleder oss. Så lenge vi kommer fram i tide, er det ikke et problem med noen ekstratimer på flyplassen. Jeg mottar en bildemelding fra Mateus, tatt fra en nettside - et bilde av Rammstein, og overskriften, "Rammstein avlyser platesignering". Han sier det spekuleres om sykdom i bandet. Dødelig redde - kan dette bety at de avlyser hele konserten? Det er skuffende nok at vi ikke får møte bandet på platesigneringa, men om de avlyste konserten ville det vært den type grusomt som ikke kan beskrives med ord. Svar fra Mateus, "Kødde meg deg, eg Photoshop'a et bilde. Sånn går det når du kalle meg uoriginal". Et minutt seinere, "Grein dokk?". - Nei, men du kan være glad for at jeg ikke fikk tak i deg akkurat da.

Neste dag står vi opp rett før klokken tolv og drar til Oslo. Vi hadde sovet hos et par venner av Marte den kvelden, i en ettromsleilighet som tvilsomt ville blitt godkjent av mattilsynet, for å si det sånn. Heldigvis har jeg en tante som bor en time vekke fra Oslo, og vi får sove hos henne de to siste nettene. Med planene i boks, setter vi også bagasjen vår i en boks på Oslo S, og vandrer litt rundt, blant annet for å skaffe oss frokost, før vi går til platesigneringa til Rammstein på kjøpesenteret Oslo City. Linn og Ken Ove finner oss i den milelange køen (som vi står omtrent bakerst i), snakker med oss en liten stund, og går så bakerst i køen, "vi skal ikke snike i køen bare fordi vi kjenner dere". Vi ender opp med å vente i omtrent en og en halv time før vi endelig kommer fram til bandet. Å få se folk som har vært del av livet ditt i en lengre periode tid via musikk er alltid en merkelig følelse, og når jeg går opp til bordet der de sitter, passer jeg på å smile til hver av dem mens de signerer cd-en min. Ikke alle i bandet smiler like mye, og vokalisten slo meg først som en av disse - men da vi var på vei med å gå, så jeg at han kikket opp på meg og smilte veldig, og et par sekunder etterpå dultet en mann, som jeg nå forstår var tourmanageren deres, meg i ryggen. "If you go to the little boy over there, he'll put you on the guest list", sier han, og peker på en lav fyr som står utenfor køen. Vi går bort til han, gir han navnene våre, og får beskjed om at vi vil få Backstagepass etter konserten.

Vi venter på Linn og Ken Ove, som står rundt tyve-tredve folk bak oss i køen. Når de endelig kommer fram til bandet, får også de gjestelisteplass. Med tanke på at rundt femti av de 12 500 som var på Rammsteinkonserten ble invitert, følte vi oss absolutt beæret (og utrolig kule).

Ken Ove får autograf av Rammstein (Foto: Linn)

Grabein @ CarinaMandarina

2010-02-28T05:35:00.000-08:00

Liker når vokalisten i Rammsund sender meg meldinger på twitter: "grabein @CarinaMandarina Godt du likte konserten. ;-)"

Joa, gjerne ikke en big deal, men jeg likter faktumet at han tydeligvis leste min lille oppsummering av konserten deres på Tribute, "Aside from being groped by several unknown men, hit on by a foreign lady, called Ida, and dryhumped - excellent concert! #Rammsund". Hvem ville vel ikke likt den beskrivelsen av sitt show?

Liebe ist für alle da

2010-02-14T09:41:00.005-08:00

Tiden fra jeg besilte billetter til Rammsteinkonserten på Vallhall Arena i Oslo har gått utrolig fort, og nå er det bare fire dager igjen til konserten alle hjerter (les: jeg, Marte, Linn, Ken Ove, og 12 496 andre) har gledet seg til. Om ikke det skulle være nok, fikk jeg nettopp denne beskjeden fra Marte via hennes søster:

Om ikke lenge spiller Rammstein for et for lengst utsolgt Valhall i Oslo, men heldigvis får også de uten billett nå muligheten til å møte bandet under Norgesvisitten. Før konsertstart legger de barske tyske gutta nemlig turen innom Platekompaniet på Oslo City for å signere sitt siste album "Liebe ist für alle da". Moroa starter kl. 16.30 - vel møtt!

Med andre ord får jeg møte bandet før konserten, og får deres fine underskrift på mitt eksemplar av Liebe ist für alle da. Kanskje skal jeg også finne på noe smart å si til Till Lindemann og gjengen når vi står der. Jeg gleder meg til torsdag!

Så jävla normal

2010-01-25T01:41:00.001-08:00

"She loved to walk down the street with a book under her arm. It had the same significance for her as an elegant cane for the dandy a century ago. It differentiated her from others." - Milan Kundera

Et fint sitat, og en Nina Hemmingson illustrasjon jag gillar.

What a lovely caravan!

2010-01-16T16:55:00.000-08:00

Jeg husker en gang de engelske besteforeldrene mine var på besøk. De satt og så på et program om campingvogner på Klepp, og diskuterte hvilke som var de fineste. De kan ikke norsk, så jeg måtte sitte der og oversette for dem. Jeg ville skyte skallen min av.

iFat

2010-01-07T14:20:00.000-08:00

Lars Erik says: (11:17:18 PM)

i fat.

carina.s.smith@gmail.com says: (11:17:23 PM)

iFat

carina.s.smith@gmail.com says: (11:17:39 PM)

the new application from Apple. coming to your iPhone in iMarch

Lars Erik says: (11:18:30 PM)

likes

Lars Erik says: (11:18:55 PM)

du koble kontakten t sideflesket og lade ipoden direkte fra juleribbå

Å glede bussjåfører

2010-01-03T16:32:00.000-08:00

Jeg bevegte meg sakte og sikkert over isen på vei til busstoppet da jeg så bussen komme kjørende. Med ingen andre ventende på stoppet, innså jeg at den eneste måten jeg ville klare å rekke bussen, og unngå sjebnen å måtte vente et kvarter ekstra i kulden, var ved å løpe. Jeg satte i, for over isen med overraskende eleganse - men is og jeg er ikke perlevenner, vi har ikke et kameratskap som varer - på enden av veien sklei og falt jeg, og landet hardt på bakken med høyre lår og hånd. "Heldigvis" var sjåføren vitne til ulykken min, og stoppet bussen da jeg rakte ut hånden mot han. Ydmyket forsøkte jeg å reise meg, men sklei atter en gang, denne gangen hardere enn sist. Sørpete, kald og sår kjempet jeg meg mot bussen, hvor jeg ble møtt av en sjåfør med latterkrampe. Min smerte og ydmykelse gledet i det minste en mann med et ellers kjedelig yrke.

2009-12-27T14:32:00.000-08:00

Stavanger, 27 desember 2009:

What is this Knut Hamsun?

2009-12-21T16:16:00.001-08:00

En kunde skulle ha en bok av Jo Nesbø. Før hun kjøpte den bestemte hun seg for å dobbelsjekke med venninnen om det var rette boken. Noen minutter senere vendte hun tilbake:

"Nei beklager, hun ville visst ha en bok av en fyr som heter... Knut... Hamsun?"

Brødskive med ost og tomat

2009-12-20T13:05:00.000-08:00

I mange år har jeg hatt en kjærlighetsaffære med brødskive med ost og tomat (og salt). Det var mens jeg skulle mekke meg en slik godbit jeg så uheldig kuttet meg i tommelen med ostehøvelen. Blodet kom ut i bøtter, slik det alltid gjør når man er så uheldig som å kutte seg i en finger, men ettersom mamma hadde fått et lite førstehjelpsskrin i julegave fra AF gruppen, tok det ikke lang tid før jeg var på beina (/fingrene) igjen og kunne fortsette å bygge på mitt kulinære mesterverk. Neste dag plasserte julegaveshoppingen meg på Indiska i arbeidspausen min. Mens jeg sto og beundret en julekule bygget opp av sølvpaljetter, var jeg så uheldig som å klare å stikke en av paljettene inn i det ubeskyttede såret på tommelen min, og atter en gang fosset blodet ut. Mens jeg sto i køen slo det meg at den voksende pølen med blod ville være en uheldig ting å søle på gaven til venninnen min, så jeg spurte kassadamen om hun ikke hadde et plaster å frasi seg. Kassadamen, som tydeligvis ikke hadde forventet en blødende kunde, ble ganske sjokkert, og iverksatte å lete fram et plaster mens hun sa til seg selv, "huff, huff, huff!". Situasjonen ble ørlite pinlig da jeg blødde på jenta (som forresten kunne vært en ypperlig sykepleier!), og etter at plasteret var trygt festet rundt fingeren og gaven betalt for, hastet jeg meg ut av butikken. Jeg sto inne på Build-a-bear og slo av en prat med Gaute da høytalersystemet på Kvadrat ropte ut, "Kan Carina Strøm Smith komme til informasjonen i første etasje ved inngang C?". Jeg følte meg en smule hardcore der jeg sto, for dem som hørte navnet mitt ropes ut kunne jo kanskje tro det var snakk om en voldtekstmann eller biltyv som ble plukket opp av lovens lange arm/ høytaler, men hadde også en ekkel liten følelse av at det var sjefen min som skulle kjefte på meg fordi jeg hadde tatt fem minutter lengre pause enn jeg hadde rett på. Men neida: jeg hadde klart å glemme bankkortet mitt på Indiska under plasterspetakkelet. Damene bak skranken på informasjonen var først i tvil om de skulle gi meg tilbake kortet mitt, for jenta med langt svart hår på kortet kunne da umulig ha klippet og bleket håret i løpet av de to årene siden bildet ble tatt. De prøvde å få meg til å vise dem gyldig legitimasjon, jeg prøvde å forklare til dem at det eneste under den beskrivelsen jeg bar på til vanlig var det jeg ville ha tilbake nå. Til slutt lot de meg bruke bibliotekkortet mitt som legitimasjon, ettersom de mente navnet mitt var en forholdsvis uvanlig kombinasjon, og at oddsen for at en annen med samme navn skulle prøve å stjele kortet mitt under fem minutter etter at jeg mistet det, var forholdvis lav.

Før jeg legger meg i dag skal jeg spise en brødskive med ost og tomat på. Lurer på hvordan morgendagen blir.

Bokhandlerarbeid og roadtrips

2009-11-17T11:18:00.001-08:00

Libris på Kvadrat mente jeg var en passende ansatt. Jeg starter neste uke. Etter arbeidsledighet siden mars vil jeg nok en gang ha råd til å kjøpe ting jeg ikke trenger. Jeg driver også og planlegger hva jeg skal sysle med neste sommer. Den originale planen var et besøk til Hovefestivalen, men ettersom Marte har tenkt å kjøre til Danmark og Roskilde, og inviterte meg til å være med, blir det nok heller roadtrip og tuborg for alle penga. Når vi snakker om roadtrip blir det også for tiden diskutert mellom meg og mine utenlandske venner om vi skal slå ut på en interrail før festivalen, kjøre innom noen av landene til essayvinnerne, kanskje ta oss en pause i Strasbourg og nyte byen. Det fikk vi nemlig ikke tid til første gangen. Men det er altså bare planer. Det er enda lenge til sommeren. På et annet emne ønsker jeg meg billetter, et fisheye-kamera og keyboard til jul.

Satan's signature upon a face

2009-11-10T06:42:00.000-08:00

Så teit det er å forsove seg til tidlig oppståing. Hver gang vi får de første timene fri fra skolen, bestemmer jeg meg for å stå opp til vanlig tid og ha det ekstra chill før jeg går på skolen. Du vet, ikke stresse, spise frokost, drikke kaffe og se litt på tv. Men den samme underbevisstheten som skrur av vekkerklokka mi uten å si fra til meg på de vanlige dagene, passer også på å ikke vekke meg etter de "fem minuttene til", og jeg ender opp med å våkne nøyaktig en time før jeg må være på skolen. Stresse igjen.

PS. Å, er ikke livet mitt full rulle akkurat nå? Vi setter straks i gang med en skoleoppgave som går ut på journalisme (huhei!), men er såpass stor at det ikke er noe gøy, jeg skal skrive enda en artikkel til Stavanger Aftenblad, bare denne er om et emne så tungt at jeg nesten ikke vet om jeg vil greie det, og jeg skal på EOS-møte på Randaberg denne helgen, og Oslo neste helg. Miss Busy Bee.

PPS. Dr. Jekyll and Mr. Hyde fra 1933 er en fin film.

En lang gåtur med Muse på øra

2009-11-08T10:17:00.000-08:00

Jeg hørte mye på Muse da jeg gikk på ungdomsskolen, men har i de siste to årene ikke hørt noe særlig på dem - hovedsakelig fordi jeg slettet alt jeg hadde av nedlastet musikk og begynte å kjøpe cder selv. Men ettersom de nå har blitt oppdaget av andre i heimen, og det derfor har blitt gjort innkjøp på platene, slo det meg at jeg like godt kunne børste støvet av min gamle fandom og atter en gang la Matthew Bellamy and co. få bidra til å ødelegge hørselen min. Dette betyr rett og slett at jeg har tenkt meg en lang tur med iPoden så snart de er blitt lastet inn.

PS. Min favorittplate av Muse er Origin of Symmetry. Min favorittsang er Sunburn, som selvfølgelig er å finne på den eneste Museplaten vi ikke har. Så, for å ha en "favorittsang" som jeg faktisk kan høre på, sier jeg Bliss.

Kjære mamma, takk for sengetøyet

2009-11-06T15:52:00.000-08:00

Jeg søker ly i mitt kjære soverom etter en (very kul) kveld hos Lene, og hva er det mine øyne faller på når jeg går inn i rommet? Det barokkmønstrede sengetøyet jeg har ønsket meg siden vi flyttet inn i fjor! Med en fin og stor ny pute som det straks skal soves på. Dette blogginnlegget dediseres til min utrolig tøffe mamma.

They know we're in here now

2009-11-04T08:36:00.000-08:00

Ulovlig filnedlasting er ikke helt min ting. Jeg kan gå med på det om det er noen andre som har lastet noe ned uten å spørre meg, men som privatperson driver jeg bare ikke med sånt - det er noens arbeid, og jeg har ikke rett til å stjele det. Men da jeg oppdaget at det finnes en lang rekke filmer der ute som har vært så slurvete med rettighetene at det faktisk er lovlig å laste dem ned fra nettet, da måtte jeg nesten bare slå til. Her er det ikke snakk om at ferske Hollywood-movies med babes og eksplosjoner, men heller gamle skrekkfilmer som "Dr. Jekyll and Mr. Hyde" og den gjerne mer glemte "Attack of the Giant Leeches". Verdt å nevne inneholder slike filmer også babes og eksplosjoner, bare med verre kvalitet og gjennomføring, og derfor mye kulere. Først sett på nedlastingslista mi ble "Night of the Living Dead" fra 1968, den første zombiefilmen hvor radioaktiv stråling ble brukt som grunn til pandemiet. Det kan sies at jeg likte den veldig godt, spesielt da den lille jenta spiste pappaen sin, men slutten var litt teit. Allikevel, jeg anbefaler så sykt at du prøver deg på denne lovlig nedlastingsgreia - det er en skikkelig koseting for folk som meg, elskere av gamle skrekkfilmer og stumfilmer. Og zombier.

Win at Pacman, fail at life

2009-11-01T08:33:00.000-08:00

Internett-High Score på Carina med Pac the Man. Heldigvis er det fordi det er begynnelsen av en ny måned, og ikke fordi jeg har tapt helt på livet. Men alikevel, jeg suger ikke så sykt. Eller kanskje det er nettopp det jeg gjør.

Today, Fishy, tomorrow, the world

2009-10-26T13:26:00.000-07:00

Dette er hva som skjer når man bruker dagen sin på å spille Fishy. Til slutt ble jeg en kjempediger fisk som spiste absolutt alt som kom i dens vei, og det hele endte med at økosystemet kræsjet. Jeg skammer meg ikke litt engang. Fishy 2.0 next!

Stanley Kubrick, du er best

2009-10-26T10:56:00.000-07:00

Det rareste. Vi satt på skolen i dag, andre time, og lærte om copyrights. Læreren satt på filmen "2001: A Space Oddissey", og ga oss en oppgave vi skulle sette sammen med de første femten minuttene av den. Ikke mye tid hadde gått da folk begynte å le av filmen, fordi den var "så teit", og etter en stund virket det som om flertallet av klassen heller ville slikke ei doskål enn å se videre. Det har seg altså slik at mine medelever hverken vet hvem Stanley Kubrick er, eller er villig til å gi han en sjanse før de kritiserer han, med Marte som eneste unntak. Det er ille. Men jeg elsker deg enda, Stanley. Vi elsker deg enda!

There's plenty more fish in the sea

2009-10-25T10:59:00.000-07:00

Søndagen har vært en tur ned memory lane: 123spill har mye kjekt å by på, og det virker logisk at jeg skulle vende tilbake en gang. Jeg var stor fan av siden da jeg var yngre, men hadde glemt den inntil nå nylig. Fishy er enda en favoritt - du starter som en søt liten fisk med et ønske om å bli som de store monstrene du deler hav med. For å oppnå dette må du kollidere med fiskene som er mindre enn deg, og unngå å kollidere med de større - for da blir du fiskegrateng! Jeg har helt dilla (og ja, jeg er klar over at dette strider litt imot mine vegetariske syn, men så er det ikke jeg som spiser fiskene), men har bare et problem: Jeg kommer meg ikke forbi level sju!

Fancy a cup of tea, love?

2009-10-23T12:17:00.000-07:00

She was close / Close enough to be your ghost / But my chances turned to toast / When I asked her if I could call her your name / "Please can I call you her name?"

Denne dagen er for meg en slik der man egentlig ikke orker å gjøre noe. Jeg kjeder meg, men bare fordi jeg vil kjede meg. Men etter flere timer framfor pc-skjermen med høydepunkt som var gjennomlytting av "Liebe ist für alle da" av Rammstein og "Humbug" av Arctic Monkeys, slo det meg at jeg kunne ha et eget lite teselskap: Bare meg, teer i alskens varianter, honning, sukker, kanel, en kartong melk, og den grønne skjeen som Irene ga meg i bursdagsgave. Kopp nummer en ble chai latte med honning og ekstra kanel, og hey, jeg kan ikke klage! Nå brygges nummer to med en av de godtluktende høyteene jeg kjøpte da jeg var i Oslo i sommer - forhåpentligvis smaker den bedre med litt sukker i!

Update: Senere på dagen tok jeg turen bort til Håkon for å se skrekkfilm. Valget ble dogmefilmen "Paranormal Activity", som kan beskrives som "demon i et hus"-versjonen av "The Blair Witch Project". Jeg er ikke en slik som blir lett skremt av skumle filmer, og heller ikke en slik som tror på overnaturlige ting, men denne filmen var skummel. Såpass skummel at jeg brukte en stor mengde tid etter å ha sett den på å finne ut om det var et fnugg sannhet i historien. Jeg kan konstatere at, nei, det var det ikke, det eneste sanne i filmen er at det finnes bilder og videoer fra eksorsismer på nettet (og de er ikke vakre. Det ekle er at eksorsismer enda er vanlige i land som Russland, og også forekommer i land som USA og England). Skulle du ønske å se en skummel film en dag, og er usikker på hva du vil se, anbefaler jeg "Paranormal Activity". Bare pass på at du har noen å snakke med/ noe å se på etterpå som gjør at du får vekk den ekle følelsen som kommer med å se en skikkelig skummel skrekkfilm. Og om du, som meg, ikke er verdens største fan av nedlasting, kan du finne noen som er det, eller vente til den er på kino.

En artikkel

2009-10-19T14:35:00.000-07:00

Min første publiserte artikkel er nå å finne på aftenbladet.no. Den handler enkelt sagt om Amnesty Internationals graffitikunst og malingsøl på en vegg i Geoparken, for å vekke oppmerksomhet rundt Niger Delta-saken. Det kan stusses på at teksten ikke er helt slik jeg skreiv den, og at jeg egentlig bare er fornøyd med informasjonen jeg har skrevet i de små boksene på siden. Det kan også stusses over at jeg atter en gang ikke får kreditt for et bilde jeg har tatt, og at det nå er rundt ti bilder på aftenbladets hjemmeside tatt av meg, men kreditert til en annen (på de fleste, Linn, men ettersom de har gitt henne feil etternavn på dem, gjør ikke det det store. Man må bare elske hvordan de har gjort feil i en feil). Så ja. Et stykke livsmål fullført. Nå kan jeg dø lykkelig.

Dialog mellom to folk på en buss

2009-10-15T09:09:00.001-07:00

Stavanger Aftenblad er en sykt fin plass å jobbe, men det er ikke tvil om at det legger litt ekstra på arbeidslasten. Jeg og Linn har fått æren av å få skrive en sak til papiravisen, men akkurat hva får du vente med å vite: Det er nemlig top secret! Etter å ha snakket med Stavangerlederen av en viss kjent organisasjon, tuslet jeg og Linn innom Fretex, hvor jeg kjøpte verdens tøffeste Buddha-veske til 25 kr (som nesten garantert er en gammel Scorpius-veske), og til Norvina, hvor det gikk i Pocky og Stic-O's! Ingenting funker bedre enn asiatisk sjokoladesnop når man allerede er hyped up på kaffe (som vi har full tilgang til hos Aftenbladet, hurra!) Som en note legger jeg til teksten jeg har skrevet som førstebidrag i skrivekurset til Rogaland Teater, som starter opp på onsdag. Vi fikk i oppgave å skrive en dialog mellom max tre folk til tirsdag, og dette blir mitt bidrag.

Dialog mellom to folk på en buss:

Porto: Jeg vet ikke om jeg takler busser så godt.

Fiksdal: Jeg vet hva du mener. Jeg får hodepine av å sitte her for lenge.

Porto: Nei, ikke sånn. Men om jeg er alene på buss, med musikken på, har jeg av vane å drømme meg vekk, og se for meg at jeg vet hva de andre på bussen tenker.

Fiksdal: Tror du kanskje musikken har noe med saken å gjøre, da?

Porto: Jeg tror musikken har alt med det å gjøre! Jeg setter meg oftest på forrerste sete i begynnelsen av den andre rekken. Da har jeg god tilgang til døren, og sitter samtidig så langt bak i bussen at bussjåføren ikke klager over volumet på mp3-spilleren min.

Fiksdal: Ikke sånn som meg, altså. Jeg setter meg oftest bakerst i bussen, sånn at, i tilfeller hvor volumet er for høyt, summer det bare i ørene på de færreste på bussen. Og så slipper jeg oftest å sitte med folk. Jeg liker ikke å sitte arm til arm med et fremmed menneske.

Porto: Akkurat det plager ikke meg. Men der jeg sitter, der har jeg utsikt over alle som kommer og går på bussen. Men det er her jeg drømmer meg vekk. Mens jeg ser på menneskene.

Fiksdal: Intimiteter med fremmede er noe som burde forbeholdes dem som betaler for det.

Porto: Men så betaler du faktisk for å sitte på bussen. Som jeg sa, menneskene, og ansiktene deres. Det skjer noen ganger at et menneske sitter der, med ryggen til meg, og jeg kjenner at han, han eller hun, det er virkelig en person for meg. Det er han jeg skal være med resten av livet, det er hun jeg ville blitt beste venner med. Måten de ikke bryr seg om verden rundt, hører på musikk mens de ser på sitt eget speilbilde i vinduet framfor å se på de andre passasjerene på bussen, det gjør noe for meg. Likegyldigheten, holdningen deres, måten de beveger hodet til musikken, forteller meg at det de egentlig vil er at jeg skal se på dem. De tør bare ikke snakke til meg.

Fiksdal: Tror du virkelig det? Om de ville snakke med deg, kunne de sette seg ved siden av deg. Garantert armintimitet. Men jeg ville tro at pengene jeg betaler for en billett fra Sandnes til Stavanger burde gi meg krav på et lite pustehull.

Porto: Du sier bare pustehull fordi det står på setet foran deg.

Fiksdal: Det var et godt eksempel. Men i stedet må jeg kjenne pulsen til en femti år gammel mann fra Somalia, fra hans arm til min. Hvor er rettferdigheten i det?

PS. Idéen er ikke at dette er en samtale mellom Mateus Porto og Linn Fiksdal, jeg har bare tatt i bruk etternavnene deres. Man må vel leve med sånt når man er venner med meg.

Det å være helt avslappet

2009-10-14T08:39:00.001-07:00

A friend in need's a friend indeed / A friend with weed is better / A friend with breasts and all the rest / A friend who's dressed in leather.

Jeg har vært hekta på sangen "Pure Morning" av Placebo i det siste, til de grader at jeg har laget en egen mappe til ære for den, ganger tjue, på Spotifykontoen min. Det virker som om så mye skjer, men samtidig har jeg det utrolig avslappende. For meg er det rart å være avslappet - jeg er en stresseperson av natur, og selv om jeg liker å ha mye å gjøre, betyr det ikke at tingene jeg gjør ikke stresset meg. Så i en tid hvor jeg har mer å gjøre enn noensinne, er det forholdsvis sært at jeg tar det så med ro. Uanz. En dag som startet med å korte ned på strengen på reguleringen (fordi spissen stakk inn i kinnet mitt, noe som var svært ubehagelig) og kurs med elevrådet, endte med en tur til Stavanger med Linn, hvor vi kjøpte noe hemmelig til Halloweenfeiringen som vil holdes på Forus vgs, satt på Bøker, og best av alt, hvor jeg kjøpte meg fem nye cd-er. Gjett om "Pure Morning" er på to av dem.

Trykking er som tråkking

2009-10-11T16:10:00.000-07:00

Jeg skriver, jeg løper. Jeg setter meg ned, men jeg beveger meg i rasende fart framover, setningene bygger seg nedover som utholdenheten min, og ordene stiger som pulsen. Jeg braser. Jeg vil ikke slutte, så jeg gir alt, trykker for harde livet, stopper en gang i blant for å tenke, trekke pusten, og fortsetter framover gispende. Plutselig har jeg noe, plutselig har jeg utrettet noe. Det er nesten litt godt å kunne stoppe, se tilbake, og vite at jeg er ferdig. For denne gang.

Smerte, Tom Waits og svart kaffe

2009-10-08T05:49:00.000-07:00

We sail tonight for Singapore / We're all as mad as hatters here / I've fallen for the tawny moor / Took off to the land of Nod / Drank with all the Chinamen / Walked the sewers of Paris / I danced along a colored wind / Dangled from a rope of sand / You must say goodbye to me

Håkon og jeg snakket om smerte i går. Med den nye reguleringen på plass, var jeg klar over at de neste dagene ville være mindre behagelige for meg, og derfor var det et ganske godt samtaleemne. Det at nyrestein visstnok skal være noe av den verste smerten man kan gå gjennom (og at dem som har det må være drugiser for å takle det), og å føde barn vs. keisersnitt. Ja, man får et sykt arr, men det er da bedre enn å dytte et menneske gjennom sitt private område? Og nå er dagen her, og reguleringen kjennes godt. Tygging er en ting av fortiden, så svaret blir kaffe. Smerte, Tom Waits, og svart kaffe. Jeg har det egentlig veldig fint.

Strasbourg, og Europarådets 60-års-jubileum: Del 2

2009-10-06T19:21:00.000-07:00

Den Europeiske Domstol holder sted i et moderne og metallisk bygg. Inne gikk det en virveltrapp oppover, som vi somlet i mens vi tok bilder nedover (for franske folk som går under deg er det alltid like kos å fotografere). Vi var litt seine inn, alle hadde ventet på oss, men det gikk. Mannen som fortalte oss om Domstolen var skotte, eller ire, og snakket på en måte som faktisk gjorde emnet mer interessant. Da han var ferdig med å dele ut div. fakta om hva de dreiv med i bygget (det er her saker tas om en person f.eks. ikke mener du har fått en rettferdig sak i landet sitt, eller oftest, vil gå til sak mot landet sitt), gjorde vi oss ferdig med enda en runde fotografering (eller å bli fotografert), før vi vandret ut igjen, til bussen.

Bussen tok oss til selve byen Strasbourg, hvor vi ventet på guiden vår i 10-15 minutter før vi fikk gå videre. Hun tok oss gjennom gatene, viste fram bygg og statuer som var viktige på noen måte, og fortalte oss raskt om dem. Men det var det neste som virkelig tok pusten fra meg. Katedralen i Strasbourg, Notre Dame (må ikke forveksles med Notre Dame i Paris). Jeg måtte se loddrett opp for å se toppen av katedralen, stein og statuer, nydelig. Inne ble vi servert en rekke stykke fakta fra guiden, men jeg må innrømme, jeg var for opptatt med å se på ting til å høre på hva hun hadde å si. Så alt jeg vet om katedralen nå i etterkant, har jeg lært fra Wikipedia. Selv oss ikke-religiøse blir omtrent takknemlig for kirken når vi besøker vakre kirker. Resten av Strasbourg lærte jeg ikke så mye om, men jeg kan si dette: Etter en liten vandring gjennom et par av gatene sammen med Raido, bestemte jeg meg for at jeg vil reise tilbake dit en dag. Det var virkelig pent, og selv om et par fulle menn begynte å rope etter oss på fransk fra en benk, var det også sjarmerende.

2009-10-06T03:33:00.001-07:00

Strasbourg, og Europarådets 60-års-jubileum: Del 1

2009-10-05T16:12:00.001-07:00

Jeg har visst at jeg burde skrive om turen til Strasbourg, men jeg har bare latt det vente. Jeg hadde det så utrolig fint, det har vært litt vanskelig å gi slipp.

Onsdag 30. september: Vi, jeg og mamma, flyr til Frankfurt. Det er en syk flyplass - menneskene der ute som klarer å navigere seg gjennom der uten å gå seg vill, oppnår en viss heltestatus hos meg. Vi klarte selvfølgelig å gå oss bort etter å ha landet, og brukte en stor porsjon tid på å vandre rundt i flyplassen på let etter bagasjen. Da vi endelig fant trillebåndene, hadde vi bare noen titalls forskjellige å velge mellom, og da vi kom oss gjennom jungelen som var å hente bagasjen sin, tok vi en matbit, slappet litt av, og gikk ut for å finne bussen til Strasbourg. "For noen tards", tenkte jeg om ungdommene som tydeligvis var essayvinnere, som meg. Vi satt oss på bussen, og holdt oss for oss selv. Da vi ankom Strasbourg ble vi velkommet av en fransk dame. "Bonjour, toi est... Carina?", "Bonjour, I don't speak French", resultatet av tre år med fransk som valgfag på ungdomsskolen. Vi rullet av gårde til ungdomssenteret, hvor vi skulle bo. Her var (jeg og mamma) fram til klokken seks, da vi skulle møtes utenfor, ta oss en tur til et fint herskapshus i nærheten, på det som bare kan forklares som en snobbefest. "Tards", tenkte jeg for andre gangen, sikker på at jeg ikke ville få noen venner på denne turen. Grega, Christina, Jane, Tiia, Roeland, Raido, Anton, noen av dem jeg snakket med på festen. Gratis champagne kan ikke klages på, det kan heller ikke første samtaler med folk fra andre land, og det å snakke med Thorbjørn Jagland og hans kone, og vekke positive reaksjoner når de innser at man er norsk. Vi blir tatt utrolig mange bilder av, og det er litt ubehagelig å måtte stille seg opp pent for å fotograferes konstant, men vi kjemper oss gjennom det. På kvelden sitter jeg ved et bor sammen med fem av ungdommene og snakker om musikk, filmer, du vet, det vanlige. Og når jeg legger meg, slår det meg at de kanskje ikke er så teite alikevel.

Tirsdag 1. oktober: Vi må stå opp klokken syv om vi vil spise frokost. Jeg kommer med forslaget å bytte føde mot søvn med mamma, men idéen er ikke populær. Nede er det rar yoghurt og, heldigvis, kaffe, så jeg kommer meg gjennom frokosten, og så legges det ut på tur. Europarådets hovedbygning kommer først. Vi forstår at det er hit vi skal med en gang vi ser rekken av flagg utenfor, 47 medlemsland. Vi representerer 19 av disse. Inne vises vi rundt i bygningen, og får blant annet se gavene bygget har fått fra diverse land, inkludert en trevegg fra Norge (nei, jeg kødder ikke). Vi setter oss først ved bordet på et stort møterom, hvor en fransk dame holder en tale/ innledning til visningen gjennom bygget, og ender det hele med et sitat fra en av vinnertekstene - og tror du jommen ikke det er jeg blir sitert? Det betydde virkelig noe for meg.

Vi tas så med inn i et rom hvor møtene mellom landene foregår, et slikt rom med en et par sirkler av bord og stoler, med skilt på hvert bord hvor det står navnet på et land. Vi leker oss der litt, tar bilder ved skiltene til våre hjemland, og hører til slutt på enda en dame, engelsk denne gangen, som snakker om hva Europarådet driver med i rommet vi er på. Etterpå ledes vi til et mindre rom med en overhead, hvor vi vises et par kortfilmer om Europarådet, og om 60-års-jubiléet. Så mat, og så: Vi får overhøre et av disse politiske møtene som noen ganger går på tv-kanalene med tre siffer. Det er det grusomste, mest urovekkende kjedelige jeg noen gang har måttet sitte gjennom. Gi meg tre timers gudstjeneste, hva som helst, bare aldri tving meg til å sitte der en gang til!

Frykt, og filosofer som skremmer meg

2009-09-27T16:08:00.000-07:00

Planen min var å skrive om hvor emo jeg blir av å være syk. Det er derfor jeg åpnet opp 'blogger' og gikk gjennom hva jeg skulle skrive i hodet mitt litt på forhånd. Så ble jeg distrahert av folk som snakket til meg på msn, glemte hva det var jeg originalt skulle, og bestemte meg for å "lese" på wikipedia på et asiatisk språk med fine symboler, bare fordi jeg virkelig skulle ønske de var mer enn symboler for meg. 'Kanskje hvis jeg ser på dem lenge nok, ser det litt mer ut som norsk?'. På den asiatiske wiki-siden jeg hadde bladd meg fram til var det en liten samling av portretter, to etasjer med avbildede historiske figurer. På øverste linje, den andre til høyre, var det en mann jeg bare kan beskrive som helt hysterisk skummel. Jeg klikket meg inn på den engelske versjonen av wikipedia, og fant ut at mannen het Georg Wilhelm Friedrich Hegel, en tysk filosof fra 1700-tallet (portrett her)

Det virket som om wikipedia-folket ristet overgitt på hodet over at jeg ikke visste hvem denne Hegel var, for han var såpass viktig som å ha inspirert karer som Kierkegaard og Nietzsche, men jeg kan da ikke noe for hvor lite historie skolene lærer oss. (Såpass lite at de fleste av medelevene mine sansynligvis ikke engang vet hvem Kierkegaard og Nitetzsche er.) Men tilbake til hvor skummel han er: Har du sett filmatiseringen av The Phantom of the Opera, fra 1989? Det har jeg. Den gjorde ikke så mye inntrykk på meg fordi den var bra (det er ganske lenge siden jeg så den, og jeg husker ikke så mange detaljer, bare at Lene var med og at hun konstant fortalte meg hvor mye bedre den nye var, og hvor sjalu jeg var fordi jeg bare fikk sett en teit 80-talls-film (i disse dager digget jeg ikke 80-tallet)), men heller fordi de virkelig lykkes med å gjøre hovedpersonen, the Phantom, utrolig ekkel. Han ble spilt av Robert Englund, som også spiller Freddy Krueger, så det var ikke akkurat et dårlig valg av skuespiller/ skummel mann - men denne Hegel minner meg da altså om Phantom of the Opera anno 1989. (Jeg klarte ikke finne et godt bilde der han ikke har masken på, men ja, bruk fantasien.)

Er det ikke morsomt hvordan det å være litt fraværende og med dette glemme å blogge om hvordan man gråter tre ganger i løpet av en halvtime i PS. I Love You (den mer koselige delen!), og stortuter av en serie hvor amerikanske ghetto-tenåringer føder, fører til at man oppdager noe skummelt via asiatere, og gjenoppdager en frykt først brygget da man satt barnevakt i 2004? Kanskje jeg også skulle skrevet litt om hvor lite jeg liker klovner, og min og min brors delte barndomsskrek for fabeldyret manticora - det er skumle saker, det! Men da har jeg vel noe til en annen gang.

Lemsip og House M.D.

2009-09-24T13:58:00.000-07:00

Dagen har vært ubeskrivelig lang. Jeg er hjemmeværende ettersom jeg er kraftig forkjøla, og har derfor ikke bare måtte levd med det å sitte hjemme og gjøre absolutt ingenting (noe jeg bare liker å gjøre når jeg har et valg), men også holdt meg vekke fra en arbeidsdag hos Aftenbladet, som omtrent er høydepunktet av uka for meg.

Jeg vil starte opp med å lovprise den britiske mirakeldrikken Lemsip. Det er en greie i huset vårt at om man er syk, spesielt i tilfeller med sår hals når man uansett bør drikke noe varmt, er Lemsip tingen å ha. Den foretrukne typen er den med solbærsmak, som jeg personlig bare kan beskrive som vidunderlig. Den inneholder ikke bare den ultragode smaken av solbær, men også litt drugs, bl.a. en dose paracet, som gjør at du ikke bare får den fine varme og litt lindrende følelsen av å drikke noe varmt, og samtidig dopes ned litt. Det er nettopp hva man trenger når man er nedslått av forkjølelser og andre ekle sykdomer, slik jeg er nå.

Det andre jeg vil skrive litt om er serien House. Jeg er, som sagt flerfoldige ganger før, en stor House-fan, og ettersom jeg avskyr det å laste ned serier på nettet, så jeg hver episode av House på tv som et privelegium. Til bursdagen kjøpte mine vidunderlige besteforeldre den første sesongen til meg på dvd, samtidig som jeg brukte litt av pengene jeg fikk på sesong to, noe som har ført til at jeg kunne bruke "sitte hjemme og være syk og ubrukelig"-tiden min på å se House. Åtte episoder, for å være nøyaktig. Dette er ikke bare barnematen, med tanke på at gjennomsnittsepisoden er på 43 minutter, but it makes me happy, liksom. Hugh Laurie er en så utrolig fin skuespiller, også når han spiller amerikaner (selv om jeg foretrekker han som prince George!), så jeg fryder meg gjennom episodene, og har bare tatt så lang tid som jeg har med dvd-ene mine fordi jeg sparer på dem. Kan ikke bli for grisk og se på alt med en gang. Uansett, jeg er offisielt ferdig med første sesong og dets bonusmateriale, og har derfor bare en dyrebar sesong igjen. Jeg tror det ville være en god idé å skaffe seg jobb.

PS. Jeg skal på jobbintervju hos Kid Intenteriør neste uke. Damen letet egentlig etter noen over 18, så det kan absolutt ikke garanteres at jeg får den, men forhåpentligvis klarer jeg å overbevise henne om at jeg er en meget koselig og pålitelig ung dame, og derfor fortjener en jobb som dyneselger. Hm.

PPS. It's never lupus.

Skrivekonkurransen som jeg faktisk vant.

2009-09-23T04:49:00.000-07:00

Det er nå forholdsvis gammelt nytt at jeg vant en skrivekonkurranse med Europarådet, og skal til Strasbourg i 60-års-jubileumet deres. Men denne turen tar altså sted onsdag neste uke, fram til fredagen. På nettsiden til Europarådet er det lagt ut bilder av vinnerne, og tekstene de bidro med. Skulle du være interessert i å lese teksten min, finner du den (her). Det er noe utrolig fint med å avbildes under et vaiende Norsk flagg, og jeg er litt stolt av å kunne representere Norge. Ja vi elsker, du vet. Jeg pryder også framsiden av Forus vgs' hjemmeside, bilde tatt av Irene, (her).

Om teateret, og det å drive med skuespill

2009-09-15T15:20:00.000-07:00

Det er noen ting i livet mitt som betyr mye mer for meg enn mange folk rundt meg forstår. Drama er en slik ting. I dag var jeg tilbake på Barne- og Ungdomsteateret til Rogaland Teater etter sommerferien, og jeg merket at det lettet på humøret. Jeg er en lonerkid på gruppen, har ingen venner, og ikke muligheten til å få noen gode roller (for jeg vet hvordan det er etter tre år på Sandnes Kulturskole - man er den "gamle gjengen", og de nye må bevise hva de kan for å fortjene å få yte noe nært sitt beste. Både elever og lærere behandler de nyere på denne måten, og jeg er helt enig i det). Men alikevel, da jeg kom inn i rommet hvor vi driver med drama halvannen time i uka, og fikk beskjed om at vi fram til jul skulle drive med improvisasjon, ble livet med en gang så mye finere. Det er noe så herlig med det, å lære gjennom å leke, og å bruke all energien sin på å finne på noe spontant og godt å framføre, den første og beste idéen som hopper opp fra hodet. Improvisasjon er utrolig gøy, og jeg her enda litt stolt av 1. premie sløyfa jeg vant i teatersport da jeg gikk på Sandnes Kulturskole. Jeg elsker teater, jeg elsker skuespill, og selv om jeg vet hvor utrolig vanskelig det er å bli noe innen det, er det min aller største drøm. Jeg skal drive med teater fram til jeg er ferdig med videregående, og etter det er det bare å se hva som skjer. Kanskje er jeg så heldig som å slippe inn på en skole som Drama Center i london, eller kanskje mister jeg interessen og legger jeg skuespill på hylla, fokuserer på noe annet som betyr noe for meg. Poenget mitt er: Det er ingenting som føles bedre enn å fullføre en god forestilling, og jeg håper virkelig jeg får kjenne den følelsen igjen snart. Jeg har ikke stått på scenen siden mai 2008. Jeg lengter.

Siv Jensen, ta deg en bolle!

2009-09-14T16:17:00.001-07:00

Da var det bestemt: Det blir rødgrønn regjering fram til 2013. Det ville være løgn å si at jeg ikke er glad for resultatet, og til tross for at SV ikke har et mandatantall å skryte av, håper jeg alikevel at regjeringen vil begynne å ta mer hensyn til mine hjertesaker, bl.a. enden av den norske pelsernæringen. Det kan garanteres at skolen i morgen ikke vil være bare solskinn og glede, men ettersom det var så close mellom regjeringene (86/83), må det bare forventes! Det må også sies at jeg elsker hvordan politikerne på høyresiden burner hverandre i valgets dødskramper. Jensemann får ordne Norge så godt han klarer, og forhåpentligvis betyr de elskende blikkene mellom han og Halvorsen at sistenevnte vil inkluderes litt.

Kan du fikse på hodet mitt?

2009-09-13T10:48:00.001-07:00

Nåda, så er jeg ikke typen som digger det å poste bilder av seg selv på bloggen, som jeg har sagt en gang før på denne bloggen, men ettersom jeg har skaffet meg nytt hår igjen, føler jeg for det. Baronen pimpet atter en gang opp hodet mitt på fredag, denne gangen med en liten, svart/ mørkeblå skrålugg under "hovedluggen". Han har også barbert et mønster på bakhodet mitt, og jeg kan igjen nevne at det å ta på bakhodet mitt ikke er en så dum idé. Det er som å ha pusekatten sin med seg.

Lille England på Lura

2009-09-12T05:49:00.000-07:00

Det drikkes mer te enn kaffe her. Leter du etter kjeks i skapet, kan det garanteres at du finner dem. Det er ferdigkuttet hvitt brød i skuffen. Vi spiser dessert etter hver eneste middag. Lillepus blir kalt "Leelapuss". Sky News og BBC er på tven mesteparten av tiden den er skrudd på. Det kjøpes enda aviser, men jeg må oversette dem. Huset lukter en blanding av parfyme, mat og varme. Cheddar har blitt hovedosten i huset, og Norvegia er bannlyst. Besteforeldrene mine fra England er på besøk. De kommer fra Sheffield i Nord England, og snakker derfor med det jeg synes er verdens koseligste dialekt, men har i de siste årene bodd på Isle of White, en liten øy i Sør England. De spiser toast med marmelade til frokost, og har melk i teen. De klager over været, selv om England er det eneste landet jeg kan komme på med verre vær enn Norge. De sier ikke "remote control", men "board". Det er kjempefint å ha engelskmenn på besøk, spesielt når det er besteforeldrene mine. Det kan være litt slitsomt i lengden, men så skal de bare være her en liten stund, mens foreldrene mine er på Kreta, og derfor nyter jeg det. Det at de også hadde med seg første sesongen av House i bursdagsgave til meg, som jeg ser på nå, fullfører den fine følelsen. Hugh Laurie er tøff, selv når han er amerikaner. Det kan nevnes at jeg vet at St. George's Cross er Englands flagg, men jeg synes Union Jack er finere!

PS. Det er atter en gang mulig å kommentere på bloggen min.

Seksten

2009-09-07T13:15:00.000-07:00

Snart er jeg ikke seksten lenger. Om noen få timer er det bare et år til jeg er "voksen". Mitt siste år som et barn. En trist tanke, og en befriende tanke. Når man er atten skal visstnok kroppen begynne med nedbrytningsprossessen. Jeg må nyte mitt siste år i ungdom, som noe ikke-rotnende. Som syttenåring vil jeg heller ikke kunne sammenligne meg med "Half a person" teksten til The Smiths: "Sixteen, clumsy and shy - the story of my life."

Jeg må finne en ny tekst å sammenligne meg med.

// jeg er nå sytten år. Det føles helt likt. Pink Floyd Converse, De Gales Hus (bok), The Picture of Dorian Gray (bok), Jonathan Ross' biografi "Why do I say these things?", Mozipedia: The Encyclopedia of Morrissey and The Smiths, One Tree Hill s. 4, House s. 1, 2100 kroner, cupcakes, og fine kort. Bare for å nevne de fine gavene jeg fikk! Med noen av pengene kjøpte jeg The Sound of The Smiths, Pulp Fiction, La fabeleux destin d'Amélie Poulain, Batman Begins, House s. 2, og tre topper. Materialistisk.

Kristin Halvorsen on the street

2009-09-05T05:35:00.001-07:00

Jeg har en ganske hendelsesfull hverdag i det siste, og derfor er det utrolig fint når man får sjansen til å gjøre hva man vil. Kristin Halvorsen og Hallgeir Langeland var i Stavanger i går for å snakke litt om SV og deres planer for valget/ etter valget, noe jeg ikke visste før jeg så Kristin vandre ned Stavangers gater. Jeg hadde fryktelig lyst til å si noe til henne, så det ble et "Yo Kristin!", som jeg fikk besvart med et "YO!". Jeg har gangsterhilset på Kristin Halvorsen. Passe kult, je?

SV-politikerne holdt stand på Arenageren, så Sofie og jeg så det som en interessant sak å se på. Etter stand, var det tur for publikum å spørre Kristin spørsmål om SVs planer. "Pels!" var det første emnet skreket ut, så selv om det var litt skuffende at jeg ikke fikk spurt dette spørsmålet selv, var det fint at det ble første spørsmål! (PS. elsker hvordan ei pelstøs gikk forbi rett etter at spørsmålet om pelsernæringen og nedstengningen av den ble besvart)

Etter flere besvarte spørsmål sa Halvorsen, "jeg har tid til et til spørsmål", og jeg følte en stor trang til å si noe. Så ettersom pensjonen ikke var blitt tatt opp, ble dette mitt spørsmål. Jeg måtte forklare spørsmålet litt, og Halvorsen holdt mye øyenkontakt da hun besvarte det.

Dagen ble endt med glutenfri vegetarpizza hos Sofie, hvor hun, jeg og Irene hørte på vinylplater, spiste pizza og sjokolade, brant røkelse, og hadde det utrolig koselig. Elsker hvordan førstenevnte har mange David Bowie plater, og the Cure, på vinyl!

Om Aftenbladet, kaffe, og klær.

2009-09-02T14:46:00.000-07:00

Dagen som gikk var så uendelig fin. Den startet greit nok med en tørr engelsktime, som jeg så kom meg ut av i bytte mot å sitte på gangen og lese ei bok, og et elevrådsmøte som tilsynelatende aldri ville ende (enda mer frustrerende når man er tissetrengt gjennom hele møtet!), men tok en liten (les: stor) vri da journalisten fra Aftenbladet, Asgeir, tok turen innom Forus for å snakke med meg og Linn om praksisjobbene våre hos dem. Han endte opp med å kjøre oss til Stavanger og kontorbygningen til Stavanger Aftenblad (som er nydelig, de har masse kaffemaskiner, skinnende kuler fra taket, og kunst på veggene!), hvor vi først møtte noen andre journalister (den ene, Anders, skal intervjue meg om essay-konkurransen i morgen, og jeg er dødsnervøs), før han sa ga oss en liten tour av lokalet og en briefing på hva slags arbeid vi vil gjøre i tiden vår hos avisen.

Da besøket hos Aftenbladet var over, løp jeg og Linn lykkelige ut i regnet, løp så skrekkslagne inn på Åhléns, og brukte de neste timene på å vandre rundt i Stavanger, mens vi byttet mellom klesbutikker og kaféer. Vi ble så møtt av Hannah, og dro på et Amnestymøte i kjelleren til Kult. Kaféen. Det er tydelig at møter skaper dagen for meg.

Høyhesten(/Lucifer)

2009-09-01T16:46:00.001-07:00

Høyhesten, også kalt stankelbein eller "langbein" i disse strøk, har i det siste blitt et av mine største irritasjonsmomenter. De er absolutt overalt, inkludert soverommet mitt, som ikke passer så bra med tanke på at jeg er utrolig, utrolig redd dem. Joa, sitter en høyhest i ro på veggen er den ikke direkte skremmende, men med en gang den begynner å fly banker hjertet mitt dobbelt så fort som vanlig. Det er beina som gjør det. Mens vingene løfter høyhesten gjennom lufta, rister beina faretruende fra side til side slik som på et hyperaktivt barn på en huske, mens insektet, som tilsynelatende har utrolig dårlig kontroll over sin egen kropp, ikke nøler med å stupe mot ansiktet mitt så fort anledningen byr seg. Og det verste (for meg) er, jeg har ikke hjertet til å drepe dem!

Som research til hat-mot-høyhest-posten min, bestemte jeg meg for å søke litt på nettet for å finne mer ut om instektet som skremmer meg så. Jeg har i alle år brukt det engelske navnet "daddy long lengs" om høyhesten, og derfor var det første som falt meg inn å skrive dette inn på billedsøk. Da jeg kom fram til bildene, var jeg nær gråten av skrekk før jeg innså at det også finnes en edderkopp med kallenavnet "daddy long legs". Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å ta feil i hele mitt liv!

Uansett, Wikipedia informerte meg om at ikke bare er høyhesten totalt ufarlig, med tanke på at den hverken biter, eller i mange tilfeller i det hele tatt spiser i sitt korte insektliv (verdt å vite er den veggis!), men den har også så utrolig sjøre bein at oddsen er stor for å brekke minst et av dem av når man fanger det. Det kan nevnes at jeg har blitt en kløpper i å fange dem (etter omtrent en halv time av nervøs unngåelse), men når jeg nå vet at de er så utrolig enkle å ødelegge, vil jeg ikke bare være redd for terroren som er høyhesten, men også terroren som er meg selv. Tusen takk, Wikipedia. Jeg er ikke bare redd, nå har jeg også dårlig samvittighet!

PS. Jeg trodde også at (denne) var en høyhest. Enda et tilfelle av ekstrem lettelse.

LML

2009-08-28T09:13:00.000-07:00

I dag fikk jeg et Alphonse Mucha-bokmerke fra Mateus, vant en skrivekonkurranse, og derfor tur til Strasbourg og Europarådet, og fikk elevjobb hos Stavanger Aftenblad. Denne dagen rullet.

The Tell-Tale Heart

2009-08-26T15:44:00.000-07:00

Edgar Allan Poe er en av mine favorittforfattere. Det er noe med tekstene hans som er fascinerende og tiltrekkende til de grenser jeg ikke kan forklare. The Tell-Tale Heart er uten tvil et av hans beste verk, og da jeg oppdaget denne animasjonsvideoen fra 1953 på youtube, falt jeg helt. Det anbefales å ha lest korthistorien til Poe på forhånd!

PS. Stemmen er James Masons, og det er fakta at han bare var for kul.

I suffer from vegetarianism

2009-08-23T12:35:00.000-07:00

Jeg elsker hvordan påmeldingsskjemaene til Humanistisk Ungdom har endret seg etter mine behov. Da jeg startet opp kunne man skrive om "Spesielle behov (allergier, sykdom)" på bunnen av påmeldingsskjemaene til turer. Nå har de endret det til "Spesielle behov (mat, allergier, sykdom)". Dette ble sansynligvis endret en gang etter at jeg førte opp "vegetarianer" som en sykdom da jeg ville være med på vinterseminaret, for så vidt jeg vet er jeg den eneste HUeren som ikke spiser kjøtt. Heldigvis slipper folk å tro at jeg lider nå.

What a kerfuffle!

2009-08-20T02:09:00.000-07:00

Jeg er i en skikkelig kerfuffle. Fikk en mail fra NOAH rundt en måned siden der de spurte om jeg kunne tenke meg å bli "NOAH-hjelper", altså ha en mer fast plass i organisasjonen, hvor jeg forplikter meg til å gjøre minst to ting for dem hver måned (bl.a. løpeseddelutlevering, stand, etc.). Det frister litt, ettersom jeg ikke bare ville vært til stor hjelp for en sak jeg tror på, men også ville fått goder ut av det, bl.a. å kunne skryte av arbeidet på CVen min, og å kunne holde meg til en bestemt organisasjon, i stedet for å pendle slik jeg oftest gjør. Men det som frister lite, er at jeg ikke har så utrolig lyst å forplikte meg til noe - skulle jeg bestemme meg for at det ikke lenger passet å hjelpe NOAH, måtte jeg sagt i fra en måned på forhånd, og som skoleelev, medlem av ungdomsteateret, medlem av andre organisasjoner, og medlem av et eget liv, ville det blitt utrolig slitsomt i lengden. Her skal vi heller ikke glemme at jeg ikke har jobb enda, noe jeg må få! Hva synes dere? Noen kommentarer om dette kan gis til meg i person, evt. på mail - jeg har ikke snakket med venner eller familie om dette enda, så det var vel på tide å spørre litt rundt.

The Cure

2009-08-19T13:12:00.001-07:00

Jeg sitter på bussen på vei hjem fra Stavanger, etter en koselig tur i byen med Linn. Bakerst i bussen sitter to jenter i 12-årsalderen med mobiltelefonmusikken på full guffe. Sangvalget deres er sangen om den homofile bilen Pelle (en dyp tekst), og de synger falskt med, med slike bølger i stemmen folk som tror de kan synge, men ikke kan, ofte bruker. Mitt største ønske i hele verden er å skru på metal, noe i duren Arch Enemy, og blaste det mot dem - men heldigvis blir ikke jentene lenge, og når de forlater bussen, skrur jeg på iPoden min og hører på min kjæreste og høyest elskede band, The Cure. De redder meg alltid fra slike situasjoner, når verden bare lager for fryktelige lyder til å holde meg interessert.

Det er dem jeg skal skrive om i dag. The Cure. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hørt på dem. Da jeg var "liten" kunne jeg standard-sangene, "Friday I´m in love", "Boys don´t cry" og "Lullaby". Da jeg gikk i åttende klasse, slo det meg at jeg kanskje kunne laste ned disse sangene, høre litt på dem. Så jeg gjorde det, og var en stund fornøyd med disse tre. Men i niende klasse ble interessen sterkere. Jeg kjøpte samle-CDen til The Cure (man må starte en plass), og elsket den. Jeg lastet ned diverse sanger fra diverse CDer, og hørte på dem, og etterhvert forelsket jeg meg mer og mer i bandet. Jeg kjøpte flere CDer, hørte mer på dem, og ble glad i dem på en måte jeg aldri hadde blitt glad i et band før. Det er noe med tekstene, drømmende, mørke, og på sin egen måte, dype, som blandet med den nydelige musikken, gjør dem til himmel for meg. Jeg tror man ser etter to bestemte egenskaper når man velger sine favoritter: at man kan kjenne seg selv igjen i musikken, og at man kan kjenne personen man ønsker man var igjen. To band gjør dette for meg, The Cure og The Smiths, og selv om jeg elsker sistenevnte, er den mer personlig ovenfor musikeren enn The Cure er, og gjør det derfor mindre mitt. Stemmen til Robert Smith, følelsen av vinter i melodiene, og historiene som forteller, men på en måte følelsene dine bestemmer mer enn det teksten gjør. Man kan argumentere at de er et "oldis-band", og at vokalisten ser ut som en gammel kjerring ("nei, du ser ut som en gammel kjerring!"), men selv om musikken de slipper ut nå for tiden ikke kan sammenlignes med det gamle, har de alikevel klart å beholde sjarmen. Det gjør meg ikke noe at de ikke er det mest populære innen min aldersgruppe - det hadde gjort meg tristere om enhver fjortis og sossejente hørte på "The hanging garden" på vei til skolen, eller plystret på "Hot hot hot!!!" mens de trente på Elixia. De må verdsettes for å elskes, og jeg elsker dem.

PS. "The same deep water as you" er min favorittsang.

English toffees and the most dangerous animals known to man

2009-08-16T08:11:00.000-07:00

Hurra x 3!, jeg har endelig fått meg Mac!

Alt er så mye bedre nå, luften er friskere, vannet er ferskere, dynen er mykere, og internettet er fantastisk! Okei, jeg lyver. Internettet suger ræv, og jeg må flytte meg masse rundt for å finne en plass der den varer. Jeg har heldigvis funnet et slikt punkt på senga mi, problemet er at jeg må sitte framoverbøyd/ligge på magen med hodet i en ubehagelig vinkel, som betyr at jeg på finne en bedre plass å geeke. Skolestart i morgen, og jeg er kjempespent! Håper jeg får kontaktet Paal fortest mulig, ettersom jeg sterkt krever Adobe-programmene, og så håper jeg at jeg ikke får noen ubehagelige overraskelser vedrørende folk jeg kommer i klasse med (kan også nevnes at jeg ikke kom med noen av de tre jeg virkelig håpet på, men så langt ser det ut som 2MKMA allikevel er en trivelig gjeng).
Har lykkes med å legge på meg fire kilo i ferien, og synes derfor det bare er riktig å dra Håkon med på en joggetur. Toffeene jeg spiste med Therese mens vi så på programmer med de giftigste dyrerasene og drakk Chai var gjerne ikke det lureste jeg kunne gomlet på, men vi kan si det slik, "jeg starter som healthyperson med skolestart".

Skolestart og søvnløshet

2009-08-14T06:45:00.000-07:00

Skolen starter om tre dager. Døgnrytmen min er ikke forberedt. Jeg har klart å snu den helt på hodet i sommerferien, og sovner sjeldent før seks-tiden. De tre siste dagene har planen min vært å døgne, slik at jeg ville være megatrøtt neste dag, og derfor legge meg tidlig, men klokka seks er tydeligvis mitt sovepunkt; jeg klarer ikke sovne før, og klarer ikke være våken etter. Så her sitter jeg, trøtt og irritabel, med spillelisten "Morrissey" på Spotify, som jeg har bestemt meg jeg må høre gjennom.
Note: Sa jeg skulle gjøre dette i går, mens jeg "døgnet", men ettersom tanten min sover på rommet hvor dataen er, noe jeg stadig vekk glemmer, ville det være litt teit av meg.

Ink

2009-08-12T08:15:00.000-07:00

Jeg har det som bare kan beskrives som Ink-dillz. Det har lenge vært fakta at den perfekte måten å starte en dag på for meg, er å sette seg ned og se Miami/LA Ink med en kopp kaffe. Nå som jeg er i "verdens navle", og en times kjøretur fra nærmeste by, har jeg litt mindre å gjøre enn det jeg har hjemme i Sandnes - og derfor passer det utmerket at Discovery omtrent spammer med Ink-programmene, ettermiddag, kveld og natt.

Jeg har aldri vært tatoveringstypen, altså: jeg har aldri hatt et sterkt ønske om egen tatovering. Men etter å ha sett på kunsten Ink-folka driver med, spesielt Chris Garver, har jeg stille vurdert det. Og hva jeg kom fram til, er: Skulle jeg noengang reise til et sted Garver skulle tatovere, etter min 18-års-dag, ville jeg booket time. Han er helt fantastisk flink, så for meg er det Garver eller ingenting (man kan liksom ikke leve med en middelmådig tatovering fra Leading Light når man kan få det fra en ekte kunstner, koste hva det koste vil).
Jeg er usikker på hva slags tatovering jeg ville skaffet meg, om jeg skulle få, men det ønsket jeg har i nåværende sinnstilstand ville nok vært noe av Alphonse Mucha, sansynligvis mitt favorittbilde, Absinth (her). Så jeg får bare krysse fingrene på at jeg en dag reiser over dammen - kanskje foreldrene til Therese går med på å ha meg med, slik vi håper?

Suede, she said

2009-08-08T11:51:00.000-07:00

Atter en gang har musikksmaken min falt i fellen av å knytte sammen band jeg elsker, i det jeg har oppdaget et "nytt" og spennende band. Da jeg så på VH1 i går natt/dag morgest, spiltes en sang av bandet Suede. Vokalisten minnet meg om Pulp vokalist Jarvis Cocker, og musikken minnet meg også om deres musikk, så det var ikke tvil hva dette var - nittitalls britpop. Jeg googlet Suede, for å lese litt om bandet og vokalisten før jeg hørte videre på musikken, og fant, som jeg ofte gjør, bånd til mange av mine favorittband, inkludert The Smiths og David Bowie, som blir nevnt i denne beskrivelsen av Suedes vokalist, Brett Anderson: "Combining Morrissey's homoerotic posturing with David Bowie's glam theatrics". Akk, at jeg må være så forutsigbar, men så har det seg slik at jeg nå også liker Suede.

Elektrisk fluesmekker

2009-08-08T04:36:00.000-07:00

Bogen, fine plassen. Her sitter jeg og hører på jazz på radioen, og kan fortelle at jeg ikke har gjort så veldig mye (om du ser det fra et "spennende" synspunkt"), men siden jeg sist blogget her har jeg:

1) Sittet med Unni, Terje, Trond, Kine og Vilde i grillstuen, hvor vi svidde vettet av mygg med en "Max Smekker", en elektrisk fluesmekker. Du kan gjerne kommentere at, "hey, dette hørtes ikke så vegetarianer gjort ut av meg", men jeg har en regel - 'er det ute etter blodet mitt, eller blodet til dem jeg holder kjært, dreper jeg det'. Vi spiste også selleristenger med dipp, om nom nom!

2) Reist til Narvik med Unni, Kine og Vilde, hvor jeg så forlot dem for å være med Linn og hennes venninne, Helene. Shopping og chocolate milkshakes! Forresten er Narvik-dialekten kjempemorsom å herme etter.

3) Hatt, hold deg fast, kaffe og kake i selskapet til min mors tante Ann Eva. Jeg klager ikke i det hele tatt, jeg er storbegeistret for både kaffe og kake.

Bogen i Ofoten

2009-08-06T08:57:00.000-07:00

For peepsa som ikke har fått det med seg, er jeg på besøk hos besteforeldrene mine i Bogen. Verdens fineste plass i hele verden, som de sier. Så langt har det ikke skjedd så særlig mye her, når man ser bort i fra henging med Patrick og Bjørn Erik, Sandra, Tone, og Kine. Håper jeg får tatt meg en tur til Narvik snart, av to major grunner:
1. Det er salg på et av sentrene der, og jeg elsker salg.
2. Jeg vil være med Linn.

Ellers kan jeg fortelle at min utrolig tøffe og snille bestefar har gitt meg de gamle kameraene han har samlet på. Det er fem av dem, den eldste fra 30-tallet (den har masse fin historie, ettersom den kom til Narvik med en tysk soldat under andre verdenskrig) og den yngste fra 70-tallet. Mener han fortalte meg om et sjette kamera, men dette har jeg ikke undersøkt enda, og ettersom jeg er bombesikker på at jeg ikke har nok bagasjeplass som det er for de sjøre kameraene, er det mulig jeg gir det et miss. Her er de fem kameraene jeg har lagt min elsk til:

Agfa Billy Record
Agfa Isola I
Colorpack 88 Polaroid Land Camera
Vivitar 35ee
Six-20 'Brownie' C (Kodak)

Jeg håper virkelig jeg får dem til å fungere - Agfaene bruker 120 film, og det skal ikke være så altfor vanskelig å få tak i. Det handler vel helst om de enda fungerer, etter mange år i ubrukthet. Jeg blir veldig forbauset om jeg klarer å få Polaroidkameraet i stand, med tanke på at det ser litt bøyd ut på innsiden, men jeg skal lese litt mer inn i det, og også finne ut hva slags ark det trenger. Et par av dem var også blitt litt rustne inni, så jeg har lagt mye arbeid i å pusse dem til penhet igjen - forhåpentligvis har bare rusten ødelagt litt av utseendet deres, og ikke brukeligheten! Ellers tror jeg det skal gå bra. Er skikkelig stoked!

2009-07-30T03:47:00.000-07:00

"As we grow up, we learn that even the one person that wasn’t supposed to ever let us down, probably will. You’ll have your heart broken and you’ll break others’ hearts. You’ll fight with your best friend or maybe even fall in love with them, and you’ll cry because time is flying by. So take too many pictures, laugh too much, forgive freely, and love like you’ve never been hurt. Life comes with no guarantees, no time outs, no second chances. You just have to live life to the fullest, tell someone what they mean to you and tell someone off, speak out, dance in the pouring rain, hold someone’s hand, comfort a friend, fall asleep watching the sun come up, stay up late, be a flirt, and smile until your face hurts. Don’t be afraid to take chances or fall in love and most of all, live in the moment because every second you spend angry or upset is a second of happiness you can never get back."

Skill kirke og stat!

2009-07-28T09:01:00.000-07:00

Da jeg styrtet ned trappa i dag for å sjekke hva slags interessant post pappa hadde med til meg inn døra, var det en ting jeg ikke forventet: Brev fra Statskirka. Så har det seg slik at de skal ha kirkevalg eller noe lignende, og at medlemmene skal stemme på folk for jobbene - greit nok. Men det at jeg ikke bare er meldt ut av Statskirka, men også meldt inn i Human-Etisk Forbund, det har de ikke tatt særlig hensyn til.

Det ble mye snakk om dette i vinter da jeg var på hyttetur med Humanistisk Ungdom - Statskirka har en liten uvane av å melde folk fra folkeregisteret inn uten å spørre, og i mange tilfeller uten å ta hensyn til at de faktisk er medlemmer av andre tros- eller livssynsorganisasjoner. Skrekkhistorier fra diverse HU-medlemmer fortalte om hvordan de opptil flere ganger var blitt meldt inn i Statskirka og ut av HEF, og derfor måtte gjøre hele greia om igjen. Ikke bare er dette helt på hodet, ettersom en person som er med i en organisasjon hovedsakelig for ateister og agnostikere nettopp ikke er interessert i å være meldt inn i kirka, men også fordi Den Norske Kirke får utbetalt en liten sum penger for hvert eneste medlem de har, noe som går rett ut av den Norske arbeiders lomme! De tjener seg rett og slett rike på å lyve til seg medlemmer, og må ikke lide verre konsekvenser enn at dem som merker det melder seg ut igjen.

Noe må gjøres! Til alle dere som leser bloggen min, og som ikke annser dere selv som kristne av noen annen grunn enn at dere er meldt inn i Statskirka - meld deg ut! Vil du at skattepengene skal gå mot å betale religion? Eller ville kanskje eldreomsorg eller støtte til dem som trenger penger være viktigere?
Så skal jeg sitte her og "be" at de til slutt kommer til vett, og skiller kirke og stat!

Fashion!

2009-07-27T03:57:00.000-07:00

Jeg har for ente gang lykkes med å provosere noen på nettsiden nettby (noe jeg tydeligvis er veldig flink til). Denne gang gjelder det en kommentar postet av meg under et bilde av en tydelig undervektig modell som ikke falt i smak for en annen bruker.

Det er mye slankepress i dagens verden, rettet hovedsakelig mot kvinner, og det er et selvfølge at det er galt at en ung jente konstant skal påminnes om hvordan hun bør se ut, hvordan den "perfekte kropp" er. Men, som en dypt fascinert av mote og klesdesign, synes jeg også at moteverdenen ofte blir hengt ut som verstingen grunnet hvordan modellene deres ser ut (og personlig synes jeg at, om det er noe de virkelig bør henges ut for, er det den heftige bruken av pels!)
Det går omtrent i glemmeboken at å være modell er yrket til disse jentene, og til tross for hvor ille det høres ut, er sannheten at jobben deres er å være levende kleshengere. Mote er ikke en industri med fokus på mennesker, men med fokus på design og klær, og derfor er det selvsagt at klærne, ikke modellen, skal være fokus. Hvordan modellene oppnår kroppsidealet som skal til for å jobbe innen den linjen de jobber innen er til syvende og sist deres egen beslutning, noe som fører til at mange velger veien av spiseforstyrrelser. Jeg tror sterkt på at man bestemmer sin egen sjebne, og mener derfor at det er modellen, ikke bransjen, som skal passe på.
Et argument jeg ofte hører, er at catwalkmodeller bør ta en titt på blant annet glamourmodeller, for å slik oppnå det som skal være en sunn og pen kvinnekropp. Men igjen, det er en sak om yrke, ikke skjønnhet, og det er ingen som har sagt at catwalkmodeller er vakre - tvert imot ser flertallet av dem ut som aliens (men hei, beauty is in the eye of the beholder!). Det har seg også slik at en catwalkmodell har som yrke å vise fram klær, mens en glamourmodell har som yrke å ha på seg minst mulig klær!

Alt dette sagt synes jeg alikevel at jentene der ute som holder seg til "gate-catwalken" med sin egen stil og sine egne kvinnelige kropper, er de nydeligste, og uten tvil de beste forbildene for unge jenter.

2009-07-21T07:00:00.001-07:00

Jeg er ikke en så stor fan av bandet Korn, og den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å høre på dem flere år tilbake, er fordi min mor insisterte på å spille CDene i bilen (og slik fant jeg ut av, hei, de er ikke så verst - de gamle greiene deres er faktisk veldig bra). Alikevel, til tross for min mangel på blodfan-status, da jeg så denne Korn-plakaten i ferien, måtte jeg bare ha den. Den er rett og sletten nydelig!

Nå har jeg bare ett problem: Rommet mitt, som jeg foretrekker å holde ganske enkelt og ryddig, har blitt et selvbestemt "ingen plakater"-område. Og skapet mitt, stedet jeg henger opp alle fine bilder og ting jeg vil ha som minner, rommer allerede en Marilyn Manson-plakat på baksiden (han er monsteret i skapet mitt), mens dørene ikke er vide nok til å holde en plakat. Så hva skal jeg gjøre? Jeg prøvde å bryte regelen min i går med å henge plakatene og noen bilder bak PC-bordet mitt, i håp om å få til noe kollasjelignende greier, men det så bare rotete ut. Forhåpentligvis finner jeg et fint hjem til plakaten, og om skapet er den eneste løsningen, må nok desverre mr. Manson komme ut av skapet snart.

2009-07-20T01:31:00.000-07:00

I går snubla jeg over baggen min og oppdaget, til min forskrekkelse, at jeg hadde trødd skikkelig hardt ned på iPod-skjermen. Nå er den massesknurrete og stygg. Den funker, men den er stygg. Kanskje dette er en form for karmisk frantisk-armviftingsmåte å fortelle meg at det er innsiden som teller? Jeg tror heller det er en logisk måtte å si at jeg må se hvor jeg går.

2009-07-03T13:55:00.001-07:00

Så har det seg slik at jeg i morgen, mer nøyaktig klokken syv om morgenen, skal ta fly fra tryggheten av Rogaland og bakken ved Sola flyplass, til Kreta, et sted jeg, av personlige grunner, virkelig misliker. Jeg har atter en gang tenkt å forsøke døgning som en metode for å komme meg opp tidlig (hvert år reiser vi med et tidlig fly for å få "mest ut av dagen"), som resulterer med at jeg føler meg som levende døde grunnet tidlig oppståing i flere døgn. Dette hadde mest sansynlig ikke skjedd om jeg sovnet tidlig, men så har det seg sånn at jeg ikke kan sove tidlig om sommeren, og derfor alltid sovner en time før jeg må stå opp, til lyden av lav heavy metal på iPoden, og min mor som vekker meg det som føles som et sekund etter at jeg lukket øynene. Ukult.

Anywayz; dagen i seg selv har vært ganske kul. Jeg fikk en t-skjorte med gammeldags pop art/skrekk-motiv fra min mor (salg på Gina Tricot, 50 skarve kroner for en überkul t-skjorte), og Håkon, så fantastisk snill som han er, overrasket meg med en Ting Tings t-skjorte han hadde kjøpt til meg på Hovefestivalen. TAKK!

2009-06-29T12:21:00.000-07:00

Alle kanalene på tven min gjør dette mot meg. Først trodde jeg det var noe galt med den, men så husket jeg: åja, mennesker er idioter.

2009-06-28T06:23:00.001-07:00

Dette er sånn, pretty much hva som skjer om jeg ikke får sove, og er omringet av brukte teposer (jeg har gått inn i en periode av livet mitt der jeg absolutt tilber te - kanskje jeg endelig har funnet min indre engelskmann?)
Trinn 1, tegn Morrissey. Trinn 2, tilintetgjør tegningen av Morrissey med en pose Earl Grey-te. Trinn 3, les litt i ei bok, før du innser at du ikke blir noe trøttere av det, og gjenta deretter tepose-behandlingen på et annet bilde (av ei venninne som aldri får se resultatet).

2009-06-27T12:30:00.001-07:00

I tro mot meg selv har jeg, som i hver sommer siden jeg kan huske, klart å bli "miste stemmen"-forkjølet. Dette stopper meg alikevel ikke fra å bestemme meg for at jeg er frisk hver kveld i uka, og reise en tur til Bøker og Børst med diverse venner. Så, om du skulle ønske å ta deg en tur på kafé i sommerferien, vit dette: Jeg vil være med. Det gjør ikke noe om jeg liker deg eller ikke, bare send meg en melding på mobilen eller facebook - Carina er alltid keen på en kaffe!

2009-06-21T13:58:00.001-07:00

Jeg har tatt det til meg selv å fortelle akkurat hva det er jeg har funnet på i helgen, med tanke på hvor super den var og sånn.

Fredag tok Jonas og jeg toget i syv-åtte timer til Kongsberg, hvorfra vi tok en buss til Oslo. Dette var min første gang i hovedstaden, så da vi endelig var framme og vandret bort til bussen som skulle føre oss til leiligheten vår, var jeg ganske så sikker på at noen kom til å bli brutalt banket opp eller drept eller noe i løpet av den korte tiden det tok oss å gå fra stasjon til stopp. Jeg merket med en gang at Oslo er en mye, mye mer gangsta plass enn Sandnes og Stavanger. Da vi hadde tatt bussen bort til leiligheten hvor Jonas' familievenn bodde, fikk vi vite at naboen hennes var vekke for helgen, og vi derfor kunne få ta bruk av leiligheten hennes - en hel leilighet for oss selv i Oslo! Så la vi oss, jeg i barnerommet mitt og Jonas i dobbelsengen sin.

Lørdag startet med en frokost av pizzaboller og iskaffe, før vi gikk langs Oslos gater for å sjekke ut hva slags shopping byen hadde å by på (no pun intended). En fin tebutikk hvor jeg kjøpte en te som luktet megagodt, to andre teer og en sølvboks, diverse butikker med masse fine klær, både nytt og brukt, og selvfølgelig elsklingbutikken til Jonas, Tronsmo bokhandel. Etter mye butikkleting var vi begge nokså sultne, og fikk beskjed at Kunstnerens Hus var en bra plass å gå - og holy mascara!, tror du ikke vi gikk forbi Jan Thomas Studio på veien (okei, vi snudde og gikk forbi flere ganger enn nødvendig, noe mannen i vinduet tydeligvis la merke til. Jan Thomas var desverre ikke til stede, men så har jo Anne Kat. rømt fra fengsel).
På Kunstnerens hus bestilte vi Brie Sandwich, som var om nom nom, når man ser bort ifra at det var litt vel mye Brie i forhold til Sandwich. Vi bestilte så litt kaffe å skylle ned måltidet med, jeg en Cappuccino, og Jonas en Macchatio, som viste seg å være en drikk brygget over flammende ild fra den niende port i helvete. Vi prøvde å blande ut Macchatioen med diverse ting som Cappuccino og sukker, for å gjøre den litt mer drikkende, men mørkheten fra Macchatioen utslettet alt vi så forgjeves prøvde å blande den ut med. Takk til Jonas' foreldre for dette interessante måltidet!

Litt mer vandring (okei, masse vandring, vi hadde ikke peiling på hvor vi skulle, og spurte derfor etter retninger i omtrent hver eneste 7/11 i Oslo), og vi fant endelig fram til Spektrum Scene, hvor Morrissey skulle spille. Det begynte nå å samle seg en liten kø utenfor, så vi hastet bort til togstasjonen for å låse inn eiendelene våre, før vi så hastet enda mer tilbake til Spektrum Scene (som medførte i at Jonas hadde et veldig underholdende fall). Hjertet mitt hamret skikkelig da vi sto i kø, og to tanker føyk rundt i hodet mitt, "Herregud, jeg skal se Morrissey!" og "Hva om jeg ikke kommer inn!". Jonas var fullt forberedt på sistenevnte, og snakket om hvordan han bare skulle forlate meg om det ble komplikasjoner på vei inn - jo, takk!

Mens vi ventet på at oppvarmingsbandet, Doll and the Kicks (sangene hørtes stortsett like ut, muligens fordi vokalisten brukte all energien sin på å posere) samlet det seg en ganske stor dam med øl rundt føttene våre, som førte til at jeg klarte å klamre meg opp på den lille platformen helt fremmerst med scenen, mens skoene til Jonas sakte men sikkert sugde opp alt ølet. Det føltes virkelig som om Doll and the Kicks aldri skulle slutte å spille, og den lille forsamlingen med drita fulle menn bak oss gjorde ventingen enda mer fryktelig - men endelig, endelig, kom oppvarmingsbandet seg av scenen, og etter en mengde klipp på storskjermen, dukket endelig han opp. Ord kan ikke beskrive hvor fint det var å se en av sine store helter i virkeligheten, på en scene under to meter vekke fra meg. Han er gjerne blitt en gammel gubbe, men en magisk gammel gubbe, det er han. Konserten startet med "This Charming Man", og gikk bra helt til fjerde sang, da en øl, kastet fra en plass direkte bak meg, føyk opp på scenen og traff Morrissey. Hel-vete. "Oh, no no no no no. Should we go? Would you like us to leave? Who threw that? Max, turn on the lights. Who threw that? Should we not come to Oslo? That's never happened before. You come to Norway, "ptshew!"". Vi var livredde. Da Morrissey forlot scenen med et, "If you find out who did it, will you let me know?", trodde vi ærlig talt ikke at han kom tilbake. Men mannen som sto direkte bak meg begynte plutselig å hyle, "I did it! It was me, take me!", og etter at han ble dratt (og nesten banket på veien) over gjerdet, dukket Morrissey og bandet opp igjen, og lettelsen var enorm. Perfekt til anledningen begynte han å synge, "How Can Anybody Possibly Know How I Feel?", og etter det var konserten kjempefin. Alt ble avsluttet med "First of the Gang to Die", som fikk opp stemningen og var den perfekte avslutningen, og så var Morrissey over.

Det er virkelig ikke så mye mer å si. Jeg fanget en trommestikke, og fikk et kyss på kinnet av damen jeg sto ved siden av etter at ølkasteren var blitt dyttet fram (jeg fikk meg nesten en på trynet, og ble dyttet helt framover i alt oppstyret). Vi kom oss vekk fra Sentrum Scene og hentet tingene våre på togstasjonen, satt en stund i en park, snakket og spiste vegan-snacks fra Deli de Luca. Neste dag reiste vi hjem.

2009-06-18T09:58:00.000-07:00

Jeg endte opp med å slå av en prat med en Amerikaner mens jeg ventet på bussen i dag. Samtalen startet med, "Vet du når bussen kommer?" og "Finere vær i dag enn i går", og endet med at jeg hadde enda et koselig lite møte med en fremmed person jeg mest sansynlig vil huske i mange år framover. Det viste seg at han var på besøk fra California for å se volleyballen i Stavanger, før han så skulle ta seg en togtur til Oslo i morgen. Jeg fortalte han at jeg også skulle til Oslo, på Morrissey-konsert, hvorpå Amerikaneren fortalte at han også var Morrissey-fan, og hadde vært på en konsert med han i California noen år tilbake. Vi kom så til å snakke litt om musikk, "hvor lenge har du hørt på Morrissey?" etc., som førte oss til å snakke om the Cure, som han også hørte mye på. Flinke fremmede mannen! Han komplimenterte meg veldig på hvor godt jeg snakket engelsk, "Nordmenn er veldig flinke til å snakke engelsk!", og samtalen ble snudd over på at jeg har engelsk far, at han har norsk mor, og at han nylig hadde vært på besøk i London. Jeg spurte han om Amerika virkelig er så skummelt som jeg tror det er (med tanke på pistolene og alt det der), og han fortalte at han personlig ikke hadde møtt på noen skremmende situasjoner i løpet av sitt liv i statene, og at det meste var oppspinn fra Hollywood. Jeg må si, er alle Amerikanere like koselige som denne mannen, er det godt mulig jeg kunne tenkt meg en tur til US of A.

I andre nyheter skal jeg til Oslo med Jonas i morgen, hvor vi skal kjøre masse tog, shoppe på det han påstår er en skikkelig bra bokhandler, og gå på Morrissey-konsert! Jeg gleder meg som et lite barn på julaften, og er skikkelig takknemlig for at han lot meg kjøpe den ene billetten hans (og er villig til å leve med meg i en hel helg). Tusen, tusen takk! Jeg tror det kommer til å bli en kjempebra tur, ettersom det er snakk om en av mine store helter her (Morrissey, ikke Jonas, selv om han også har gjort seg fortjent til litt heltestatus). Jeg vil også gratulere min kjære far med 46-års-dagen, og komplimentere på at han enda har såpass med hår at jeg kan kjøpe han Renati i gave ;)

2009-06-15T03:32:00.000-07:00

I dag skal jeg skrive kort om en person som har betydd mye for meg i de siste årene.

Lene var min beste venninne i flere år, og den vennen jeg har klart å klamre meg fast til lengst. Vennskapet vårt er nå slutt, av en tåpelig grunn som etterhvert snøballet seg til noe mer alvorlig, en historie jeg ikke orker å gjenta enda en gang. Jeg tenker på henne fordi hun ble 18 år gammel i går, 14 juni. Jeg gratulerte henne ikke, for det har seg nemlig slik at jeg har lovt meg selv å ikke forsøke å gjenoppta vennskapet om hun ikke har unnskyldt seg innen denne dagen. Så dette er, ment i nåværende tilstand, mine siste ord til den beste vennen jeg noensinne har hatt.

Jeg er glad for at du har vært vennen min, og jeg har fått vært vennen din. Jeg håper livet blir bra for deg, til tross for at du nå må leve det uten meg (o, tragedie!), og alle framtidsplanene våre sammen nå er uaktuelle. Mange av de fineste minnene mine er med deg, og jeg må innrømme, hver gang jeg ser bilder fra overnattinger og turer vi har reist på sammen, savner jeg deg litt. Jeg håper jeg aldri ser deg igjen, det vil gjøre ting mye lettere.
Ikke mer gjemsel og barbiedukker på oss.

Gratulerer med dagen.

2009-06-08T00:20:00.000-07:00

Til tross for at jeg har den beste musikksmaken i hele verden (unnskyld, det er ikke en gang diskutabelt, jeg har det), solgte jeg nettopp sjelen min til Spotify og hørte på Fairytale av Rybak. Jeg føler meg skitten.

2009-06-05T14:59:00.000-07:00

Hva mer trenger man?

2009-05-28T07:57:00.000-07:00

Hei! Jeg vet ikke hvorfor, men alle de kule kidsa, som jeg vil være akkurat som når jeg blir stor, legger ofte ut daglige bilder av seg selv med den nyeste "looken" deres - eller bare for å fortelle leserne sine hvordan de ser ut for dagen. Vel, dette er da hvordan jeg så ut i dag, smårufset hår og en enkel look, med kontrasten av en meget oppmerksomhets-trekkende, fransk-inspirert bart. Jeg fikk mange blikk etter meg, og kan derfor fastslå at det funker fjell på å tiltrekke seg det motsatte (eller samme, om det er hva du liker!) kjønn.

Men på det mer seriøse, foreldrene mine har nettopp forlatt redet og fløyet over elven (greit, England). Og når kråkene er vekke skal småspurvene leke seg, er det ikke det de sier? Nå har det seg slik at min idé av å leke seg er å gjøre lekser, høre på musikk, drikke kaffe, og muligens be Arne over for å se på nerdete programmer (Mythbusters og Brainiac, vi digger'e!) - men hey! Total frihet!

For mine kjære nære (som ikke er kjære eller nære nok til å ha sett meg siden tirsdag) har jeg (okey, Trond) farget håret, denne gangen i en smule blondere variant. I morgen er det konsert på metroen, og på lørdag er det kafé besøk med frk. Lene, før jeg tar meg en jentekveld med Margrethe og Tonje. Jeg tar livet ganske chill for tiden, som kanskje er litt tåpelig, med tanke på at jeg har to innleveringer og en prøve på tirsdag, men ikke har startet på noe av det.

PS. Nei, jeg gikk ikke med bart i dag (som Hannah trodde), jeg irriterer meg bare over alle "dette er hvordan jeg ser ut i dag, fnis, er jeg ikke peen?" innleggene.

2009-05-22T09:06:00.001-07:00

Jeg har virkelig undervurdert Whitesnake. Greit nok, de er av typen 80-talls klisjé-rockband som enten synger om kjærleik eller det å være rebell, men at de er gode til å sette opp et dritbra liveshow, det er det ikke tvil om!

Min mor og jeg ankom Sandnes Rock festival en smule tidligere enn dem vi skulle møte, og endte derfor opp med å se på et band på scenen først (som google nå har informert meg var Toxic), etterfulgt av Artifact, som jeg mener var best etter Whitesnake den kvelden (da de spilte var det bare jeg som sto helt framme med scenen og "semi-headbanget", noe som gjorde at vokalisten lagde en overdramatisk tommel-opp bevegelse i min retning, yay!)

Etter å ha vært en snartur på McDonalds vandret vi tilbake inn til festival-området, hvor en NRK-reporter møtte oss, og spurte om vi var villige til å svare på noen spørsmål.

Intervjuet er her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/497218

Mitt eneste bidrag i hele intervjuet er at jeg er den første personen som sier "Whitesnake". Fyren som snakker om Dokken etterpå, er ingen ringere enn Ruben, som vi også "hang med" på festivalen. Bildet reporteren tok er også å finne på NRKs hjemmeside, men jeg har ingen planer om å legge ut link til det.

Så ankom Whitesnake scenen.

Det var bra fra første øyeblikk. Folkemengden samlet seg, og jeg og gutta klarte å klatre oss nesten fremmerst, hvor vi hadde et godt overblikk av konserten. Masse mennesker, masse skriking, og en Engelsk rocker som snakket om hvor dårlig været i Sandnes er (amen!).

Da de begynte å spille startet hoppingen og semi-headbangingen (jeg nekter å si headbanging, ettersom det som skjedde der ikke kan sammenliknes med en metalkonsert når det kommer til fansen), musikken var rett og slett dritbra! Det begynte å regne litt hardere, og bandet satte i gang å spille "Crying in the Rain", hvorpå gitaristen Reb Beach kastet ut plekteret sitt

- og tror du ikke jeg fanget det?

Konserten fortsatte, og regnet pøste på. Et par av disse typiske, ekle fyrene som alltid ser muligheten til å begynne å klå på jenter på konserter begynte å plage meg, men Lars Erik reddet meg fra situasjonen med et "this is my girl!" move. Takk dude!

Etterhvert begynte alle som sto der å bli gjennomvåte, og de eneste hodene i sikte som ikke var av helt vått hår, var dem med hetter på. Jeg bestemte meg da for å ta av lua, for jeg så ut som en skikkelig idiot med mitt tørre hode (hallo ass!).

Til tross for regnet forble stemningen like fantastisk gjennom hele konserten, søkkvåte i regnet med live rockmusikk og, greit nok, ganske høy promille på visse. Da det nærmet seg slutten begynte gitaristene å kaste ut flere og flere plekter (Carina: Nei, dette gjør meg mindre spesiell!), og bassisten Uriah Duffy klarte å sende det ene plekteret sitt direkte i kløften på meg. Jeg er usikker på om det var godt kastet, eller godt tatt imot, men nå kunne jeg skryte av to Whitesnake-plekter i lomma.

Da konserten var over og folkemengdene begynte å bevege seg hjemover i sine retninger, fant guttene ut at de skulle reise bort til hotellet Whitesnake visstnok bodde på og lete etter dem med et par jenter jeg ikke skal dele mine formeninger om, noe jeg så som mitt tegn på at kvelden var over.
Så jeg vandret hjem i regnet, Depeche Mode på øret, og plekterne mine i lomma.

Kanskje jeg skal begynne å spille gitar?

2009-05-20T09:08:00.000-07:00

Ingenting er herligere enn følelsen man får av å få hendene på et eksemplar av et elsket bands nye CD! Hos meg går det i to meget elektriske for øyeblikket:

2009-05-19T06:05:00.000-07:00

Jeg har aldri hatt det så vondt som jeg hadde i dag.
Det sier gjerne litt om hvor lite jeg har vært gjennom når det gjelder smerte (som jeg unngår så godt jeg kan), men hey, det skal veldig mye smerte til for at jeg begynner å gråte!

Klokken ti i morgest hadde jeg tannlegetime. Planen var at min siste melketann, som ikke har noen ny tann under, skulle skjæres i to, og at halve så skulle trekkes (ikke spør meg hvorfor de bare tar halvparten, men det styrker min teori om at alle tannleger er, mer eller mindre, sadister).
Jeg ble først sprøytet tre ganger med bedøvelse (nålen er null problem, men ettereffekten er det verste jeg vet). Jeg fikk så mitt første møte med borren, som tydeligvis er oppskrytt: Tannlegen boret tanna mi i to samtidig som jeg trodde han forberedte tanna mi for boring - en veldig god jobb, med andre ord. Men tanna mi ville ikke gi opp uten en kamp. Etter mye riving og pes klarte han endelig å rive ut tanna, til lyden av knekk og den ekle følelsen av blod som renner ned i en hals som omtrent ikke får mulighet til å svelge. "Dette var ikke så verst", tenkte jeg - men det var ikke over.
"Litt av røttene knakk av tanna, og ligger enda i tannkjøttet", ble jeg informert om etter å ha tatt røntgen. Hva skulle så dette bety? Joda, det var tannlegens måte å si, "Nå skal vi torturere deg på den verst tenkelige måten". Først pirket de. Så boret de. Så skjærte de. Mer pirking. Mer boring. Røttene ville ikke ut. Knekking og revning, men ingen røtter kom ut. Enda en tannlege ble hentet, en kvinnelig denne gang, og etter litt snakk ble det bestemt at hun skulle fortsette operasjon "få ut de helvetes røttene" på sitt eget kontor.
Etter mye om og men, befinner jeg meg i kontoret hennes. Her blir jeg spurt om jeg ville ha mer bedøvelse, "NEI!" (dette tok de ikke som et hint på at jeg faktisk ikke ville ha mer bedøvelse, som de ga meg uansett). Det blir så bestemt at de skal skjære opp tannkjøttet rundt rota, så den blir mer tilgjengelig. Smerte. Graving, knasing, kutting, boring. Slik fortsetter det i ti minutter, helt til jeg mister den stramme maska og begynner å gråte. Det er det mest smertefulle, jævlige, jeg noen gang har vært gjennom. Når de endelig får ut rota, som burde døpes Damien, begynner de å sy sting i tannkjøttet mitt. Første gangen blir det ikke sydd ordentlig, så tråden må tas ut, og sys igjen. Når jeg endelig får beskjed at jeg får lov til å gå, begynner jeg å stortute på vei ut, og må hentes inn av en av tannlegeassistentene, som gir meg en smertestillende og et veldig, veldig lite glass vann. "Du får ikke lov til å spise, drikke, eller skylle tennene, før etter kl. 13.00".

Hadde ikke planer om det.

2009-05-10T05:56:00.001-07:00

I det siste er det blitt gravd opp mye gamle bilder her i "heimen". Disse er hovedsakelig av familiemedlemmer, både dem jeg aldri fikk sjansen å møte, og dem jeg kjenner godt, f.eks mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter, etc. To av disse bildene har spesielt trukket oppmerksomheten min; jeg klarer ikke se på dem uten å smile!

Det første bildet viser min 16-17 år gamle far på fest (han er den i midten som ser totalt overlykkelig ut). Jeg synes bare det er så utrolig søtt, og ikke minst skremmende, med tanke på at han er prikk lik lillebroren min på dette bildet!
Det er rart å se et bilde av faren min da han var like gammel som meg, å tenke på at han også har vært hvor jeg er nå. Det er utrolig uvant å se han i denne situasjonen, ettersom jeg kjenner han som pappa, ikke en person jeg har måtte blitt kjent med over tid. Ville vi vært venner om han ikke var faren min?

Det andre bildet er av bestefaren min på hva jeg gjetter er 50-tallet. Han har jo alltid vært den bamsete bestefaren min for meg, så å se han som en ungdom med hele livet forann seg er utrolig sært. Jeg liker at han sitter der og leser avisen. Ungdommen nå til dags, altså!

2009-05-08T07:52:00.000-07:00

Min far er en mann av mange gullkorn, antageligvis fordi han enda ikke totalt har mestret språket norsk, og derfor dummer seg ut nokså ofte.
Jeg vet ikke hvorfor, men av alle historiene av ting han har gjort, er det denne jeg liker best.

(Pappa til mamma)

P: A.K. What is this delkatelse?
M: Delkatelse? Do you mean delikatesse?
P: No! Delkatelse! Delkatelse!
M: Can you spell it?
P: D-e-l-t-a-g-e-l-s-e!
M: Ohh, "deltagelse".
P: Yes! Delkatelse! Delkatelse!

2009-05-03T04:06:00.000-07:00

Jeg er så utrolig, utrolig syltet. Da jeg våknet fredag morgen merket jeg til min forskrekkelse at jeg var sår i halsen, og tett i nesa. Jeg hadde også den der "klumpen" mellom nesa og halsen man får når man er forkjøla, så hver gang jeg svelger svir det som bare (valgfri remse av banneord). Jeg har derfor vandret rundt i modus à la mollefunken hele helgen, og bare forlatt huset på lørdagen da jeg skulle på Kvadrat med besteforeldrene (det var koselig alikevel, og jeg fikk kjøpt meg et rødt skjørt og ei lita rød veske på Indiska + bestemor fant seg et pent skjerf). Bursdagen til Hannah ble det ikke noe av for meg, som var dumt, jeg ville på grillfest!
Fantastisk nok har ikke feberen dukket opp før nå, teorien min er at kroppen min syntes jeg burde lide litt før den prøvde å kvitte seg med sykdommen. Takk for den!

I morgen skal jeg til tannlegen og få melketanna mi (siste melketanna i rekken på venstre, bunn) skjært i to, for så at halve skal trekkes. Jeg gleder meg minimalt, ikke minst fordi jeg antageligvis enda vil være skikkelig forkjølet, og derfor kan gjøre ting ubehagelig for tannlegen og yours truly. Det er alikevel uaktuelt at jeg skal få regulering seinere enn det som er planlagt, så jeg må bare leve med det.

I've been upgraded! Så snart som Nina Ricci parfymen min "Nina" (en av favorittparfymene mine), gikk tom, kjøpte mamma og pappa meg den nyere versjonen av eplet, "Love" (den grønne flasken). Den lukter kjempe, kjempegodt, for å si det mildt, og det er superkoselig å ha enda en epleformet parfymeflaske! Jeg har supre foreldre, som nå kan tilgis for den en-ukes Kreta-turen de nettopp har kommet hjem fra.

2009-04-27T14:37:00.001-07:00

Jeg tror Kaizers har skapt litt spenning i Stavanger-byen i dag.

Kl. 18:00 var de helt dritrå karene på Platekompaniet ved Sølvberget, en lang og treig kø på vei innover. Hadde ikke Jonas oppdaget den hemmelige veien inn og forbi køen, ville jeg aldri forstått hvordan jeg skulle få tak i "Våre Demoner" før jeg gikk inn for å få autografene. Da CDen var i boks, var det bare å stille seg bak køen, som jeg absolutt ikke hadde tålmodighet til å stå i. Fantastisk nok kom Håkon til min redning, og sto i kø med begge CDene mens jeg forlot ham (ja, jeg føler skyldfølelse og skam, han var alt for snill - heldigvis gikk køen skikkelig raskt da jeg gikk, noe som gjør at jeg igjen mistenker at det ligger noe bak karma-tingen)!
Jeg kan nevne at jeg ville kjøpt CDen uansett, og bare anser autografene som en liten bonus, så det gjorde meg ikke så altfor mye å ikke være til stede da CDen min ble signert.

"Våre Demoner" er dritbra, spesielt med autografene til Norges beste band på (dem som krangler imot det må lide, om de ikke mener Röyksopp så klart, som også er Norges beste band), og hey, mens andre folk møtte bandet fikk jeg ihvertfall prøvd verdens beste sakosekk!

PS. Mens jeg kjøpte CDen la jeg merke til at Janove så rett på meg (han ventet på at noen jenter skulle ordne med kameraet sitt). Da jeg fikk øyenkontakt med han, ble jeg så flau at jeg snudde meg. Jeg er ikke akkurat tidenes modigste.

2009-04-19T08:10:00.001-07:00

Hvem dummet seg ut i går? (rekker opp hånda)
Når man ser bort ifra at jeg kom fram til at jeg aldri bør holde appell foran semi-store folkemengder, gikk sirkus-paraden i Stavanger ganske bra. Oppmøtet var egentlig ingenting å skryte over, jeg ville tippe det var en plass mellom 30-40 folk med, men da er det bare enda mer kudos til dem som faktisk orket å være med! (Mens dem som sa de skulle komme, men ikke gjorde det, er en stor haug med teitinger)

Vi gikk to runder rundt Stavanger og ropte bl.a. "Nei til dyr i sirkus!", "Klovner hører hjemme i sirkus, ikke elefanter" o.l., og stemningen var god! Megafonen var med oss første runden, men andre runde måtte jeg bare bruke min gode gamle stemme, og gaule slagord utover byen (hvorfor? Fordi jeg og Margrethe er skremmende lite tekniske, og derfor klarte å få megafonen til å lage en lyd lik den en skrikende ku lager omtrent hvert femte sekund. Nå kan det nevnes at dette ikke er en god lyd å representere en dyrevernsorganisasjon med).
Etter vår lille ferd gjennom Stavanger, samlet vi oss på Arenageren, hvor lederen i SU holdt appell. Takk til han! Så holdt jeg "appell". Skamme til meg.
Til sist hadde vi en artist som opptredde et par nummer for oss, med innledningen, "dette er hva som burde vises på sirkus!". En av såpeboblene hennes gikk til angrep på ei som så på. Det var gøy.

Tusen takk til alle som var så flinke som å være med på demonstrasjonen - dere ruler!

2009-04-16T09:40:00.001-07:00

Da jeg skapte denne bloggen sa jeg til meg selv at jeg ikke ville ha noen "kjefteblogg", men det er alikevel noe jeg vil få ut, og siden det er enklere å skrive det ned her enn å si det til alle som gjør dette mot meg, så skriver jeg et kjefte-innlegg.

Jeg hater det når folk snakker Engelsk til meg.

Altså, dette gjelder så klart bare norske folk (og alle dem som snakker engelsk hjemme, men ikke har blitt kjent med meg i en sammenheng der vi måtte bruke engelsk for å forstå hverandre), i situasjoner der det er totalt unødvendig å snakke engelsk. Det skjer hele tiden: Folk begynner å snakke til meg, setningene helt på engelsk, og antar at jeg kommer til å svare dem på engelsk. Når jeg svarer på norsk, tar de alikevel ikke hintet, og fortsetter å svare på det de mener er det beste språket å bruke. Hvorfor? Jeg må innrømme at om jeg fikk velge et språk å snakke, ville jeg heller snakket norsk enn engelsk - det er så mye tøffere! Omtrent hele verden snakker engelsk, hvor mange folk er det på kloden vår som snakker norsk? Veldig få.
Jeg husker jeg møtte på ei i Stavanger som bablet i vei på gebrokkent engelsk, fordi hun mente "English is superior to Norwegian", og derfor blånektet å snakke på sitt eget språk. Jeg håper hun har tatt til vettet nå, og innsett hvor dum hun virker når hun sier slike ting. Jeg er virkelig stolt av å kunne si at jeg er norsk, av å kunne lese, skrive og snakke på norsk. Hvorfor skulle jeg trenge engelsk i Norge?

Jeg er faktisk halvt engelsk, og snakker derfor det hjemme med pappa. Dette er fordi vi har snakket engelsk til hverandre siden jeg var liten, da han ikke kunne norsk. Derfor er det rett og slett unaturlig for meg å snakke norsk til faren min, på samme måte som det er unaturlig for fisker å puste på land. Jeg synes det er koselig å snakke engelsk med familie og kjente fra utlandet, men dette betyr absolutt ikke at jeg fryder meg over å snakke engelsk med mine norske venner.

Jeg har også blitt fortalt at visse folk blander norsken sin mer ut med engelsk når de snakker med meg. Dette forstår jeg faktisk ikke - skulle jeg virke truende på noen måte bare fordi jeg ikke kommer fra et helnorsk hjem?
Og jeg kan nevne at, nei, dette betyr ikke at jeg klikker vinkel på dem som sier et ord her og der på engelsk, ord som egentlig etterhvert er blitt del av vår nåværende generasjons norske språk - så lenge du ikke sier "oh my God".